Kristine Amlund Hagen var tidligere en del av forskerstaben på NUBU. Etter noen år ved RBUP kom hun så tilbake til senteret for et par år siden.
Også mens hun var ved RBUP, samarbeidet Ogden og Amlund Hagen videre – om både fagartikler og boktitler, et samarbeid som sikkert også vil kunne fortsette videre. Terje Ogden vil stadig ha en nær tilknytning til forskermiljøet på senteret.
Mye på CV-en
Lista er lang: Kristine Amlund Hagen har kompetanse innenfor atferdsforstyrrelser, evidensbasert metodikk, randomiserte studier, resilience, sosial kompetanse, statistikk og utviklingspsykologi.
NUBU – den gang Atferdssenteret – ble hennes første arbeidsplass da hun kom tilbake etter år med studier i USA. Fra 2011 hadde hun et sidesteg til RBUP gjennom en seksårsperiode. Tilbake ved NUBU var det ’litt som å komme hjem’.
– Jeg kjente det på atmosfæren, på tonen. På det givende i å delta på forskermøter og forskerseminarer, både faglig og sosialt, sier Kristine Amlund Hagen.
Forskning pågår
På NUBU leder hun evalueringen av MATCH–ADTC (for barn med sammensatte vansker), samt KOBA-prosjektet (kunnskapsoverføring i barnevernet). Det siste i samarbeid med RBUP.
Ikke før hadde hun tiltrådt som ny leder, kom den fantastiske nyheten inn til senteret, om at Forskningsrådet ville gi solide forskningsmidler inn til videreføringen av det longitudinelle forskningsprosjektet Barns sosiale utvikling, som har fulgt over tusen barn fra de var seks måneder gamle og til et godt stykke inn i barneskolen. Nå kan forskningsavdelingen gjenoppta datainnsamlingen.
– Disse dataene er rett og slett en gullgruve! Og det har kommet – og vil komme – mange verdifulle artikler ut av dette prosjektet. Her er det bare å videreføre det flotte arbeidet som er gjort av BONDS-forskerne ved NUBU, sier Amlund Hagen, og trekker fram særlig to momenter som skiller dette prosjektet fra andre longitudinelle studier på barns utvikling; fokuset på fedre – og det at vi har observasjonsdata.
– Dine viktigste oppgaver framover som forskningsdirektør ved NUBU?
– Det viktigste for meg som leder er å bidra til at den gode utviklingen vi har kan fortsette, gjennom at den gode kvaliteten vi har på forskningen vår blir opprettholdt, at omfanget og produktiviteten opprettholdes – og at vi kan videreføre det gode arbeidsmiljøet vi har her ved forskningsavdelingen på senteret. Når jeg nå overtar etter Terje Ogden, er det store sko å fylle. Jeg har stor respekt for det han har fått til, og det er fint å ha ham å kunne rådføre meg med videre – bare to kontorer unna, her i ‘forskergangen’ på senteret. Jeg har en god rollemodell i Terje Ogden, som har lyktes både i det å være en god forsker og i det å lede en avdeling. Så ‘Don’t change a winning team!’
– Tilfeldig eller forutbestemt at du valgte psykologien?
– Kanskje litt begge deler? Jeg husker at tanten min, som var psykolog, ga meg en bok da jeg var rundt ti år gammel, om barnepsykologi. Der var det også et kapittel om intelligens, som jeg leste om igjen og om igjen. Jeg ble veldig interessert, og valgte seinere psykologi som valgfag på videregående. Men som så mange andre ungdommer, var jeg i tankene også innom en mengde andre mulige veier; skuespiller, veterinær – noe innenfor reklame. Men det ble psykologien som trakk det lengste strået, og jeg spesialiserte meg innenfor utviklingspsykologi.
– Du tok din ph.d. i USA. Noe du har med deg derfra som er vesensforskjellig fra norske tilnærminger og tenkesett?
– Det viktigste jeg fikk med meg fra studieårene i USA var nok språket. Selv i dag skriver jeg lettere på engelsk enn på norsk. Men det er klart: Det er store forskjeller på Norge og USA, ikke minst med hensyn til risikofaktorer for barn og unge. Her i Norge har vi et bedre utviklet sikkerhetsnett for barn og unge. Skalaen for risikofaktorer er bredere i USA. Også i Norge har vi barn som strever, det er jo disse vi på senteret jobber for, men graden av omsorgssvikt og risiko virker mye større i USA. Det er et begrep ‘Drive by shootings’; gjenger som kjører rundt og skyter på hus i gjengoppgjør, selv om det bor barn der. Barn blir innpodet om å gjemme seg bak sofaen i farefulle situasjoner. Kriminaliteten er veldig framtredende i en del nabolag.
– Har du en ‘ledelsesfilosofi’?
– Jeg har vært gjennom ‘Solstrandprogrammet’ og har i teorien lært en del om ulike ledelsesstiler. Det viktigste for meg som leder er å involvere andre og å forankre beslutninger hos dem de angår. Det er også viktig å tenke litt på hvordan en blir oppfattet. Alle har vi jo en leder over oss, kanskje med unntak av statsministeren, og vi vet en del om hvordan vi ønsker at en leder skal opptre overfor oss. Forskningsavdelingen har så mange flinke, fine og selvgående medarbeidere! Jeg har et ønske om å være tilgjengelig for dem.
– Som forsker på barn og unge som strever med ulike saker; er det mulig å ikke også ha hjertet med seg?
– Det er helt umulig å ikke ha hjertet med seg og ikke bli berørt når en jobber med utsatte barn og unge. En betydelig del av motivasjonen ligger jo nettopp i ønsket om å kunne bidra til at de får det bedre. Samtidig oppstår det jo alltid en viss distanse når en ser dataene gjennom tall og tabeller. Men på begge mine nåværende forskningsprosjekter, MATCH og KOBA, får jeg også direktekontakt med familiene. Og når foreldrene forteller om hva barna deres strever med, så tar jeg det jo med meg hjem. Men jeg tenker at begge deler er mulig; både å ha hjerte for dem som strever og å kunne behandle dataene på en objektiv måte, sier Kristine Amlund Hagen.
Kanskje har teatret gått glipp av en strålende scenekunstner? Dagros fikk aldri møte Amlund Hagen i rollen som dedikert Doktor dyregod. Derimot har Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge fått på plass sin neste forskningsdirektør. Nå pakker hun ut på sitt nye kontor, og gleder seg til å ta fatt på nye arbeidsoppgaver – og utfordringer.
