– En viss grad av konflikter er det i alle familier. Vi var usikre på om vi behandlet dette riktig. Til tider er vel de fleste andre også det. Slitne kontaktet vi barnevernet for å be om råd og hjelp. Det vi ønsket oss var avlastning, men i stedet fikk vi tilbud om MST, forteller far. Det er han glad for.
Et halvt år etter avsluttet Mutisystematisk terapi, er hverdagen endret. En datter som helst ville slippe å gå hjem til nye konfrontasjoner, trives hjemme igjen. En mor som var fra seg av uro over hvor jenta hennes var og hvem hun var sammen med, føler seg trygg på at mobilen er slått på og at innetider blir overholdt. Krangling, ukvemsord, slamring med dører, knusing og uro er erstattet av klare regler, forutsigbarhet og komplimenter.
– Vi hadde vært uvenner i flere år. Etter tre uker med MST, var vi venner. Jeg skal si jeg ble mistenksom da det skjedde, sier datteren.
Hun var ikke positiv til den nye behandlingen, men satt gjennom møtene med MST-terapeuten.
– Vi hadde prøvd så mye, jeg hadde ikke mye håp.
Problembarn
Familien består av mor, far og tre barn. Datteren som skulle skape så mye bekymring som tenåring, er midt i flokken. Hun ble adoptert til familien som lite barn, ble raskt alles maskot og var ei usedvanlig blid lita jente. Hun var tillitsfull, åpen, glad i mennesker og omsorgsfull overfor lillesøsteren. Ved inngangen til tenårene ble livet gradvis vanskeligere for henne. Hun slet på skolen, i venneflokken og ble stadig mer i opposisjon til moren, samtidig som hun hadde lett for komme opp i konflikter utenfor hjemmet.
Datteren følte at alle i slekten så på henne som problembarn. Hun nektet å være med på besøk. Ferier og familiemiddager ble lett ødelagt hvis hun ikke ville. Datterens humør la begrensninger på hele familiens handlefrihet. Mor og datter kunne verken gå i butikken sammen, eller sitte i samme bil. Skulle de noe sted, kjørte familien i to biler. Datteren satt på med far. Mor og datter slet med å føre en normal samtale. Datteren brøt regler og normer, foreldrene fortvilte. Jo mer de forsøkte å følge opp, jo mer forsøkte datteren å unndra seg det hun følte var kritikk og kontroll.
Surret rundt
– Jeg var i byen, hos venner eller surret rundt. Jeg måtte ha noen å være sammen med, heller det enn å gå hjem. Jeg fikk klump i magen hver gang jeg så huset, sier datteren.
– Hun oppfattet meg som grusomt sint, jeg følte meg ikke sint. Jeg følte bare at jeg ga beskjeder, viste interesse og brydde meg i beste mening, mens jeg opplevde at hun provoserte. Nå ser jeg at hun ikke gjorde alt i verste mening. Men jeg ville så gjerne skjerme henne for en del personer jeg så henne sammen med, sier moren.
– Jeg ser det nå. Da skjønte jeg ikke hva hun mente var problemet. Jeg syntes bare hun overreagerte. Jeg syntes hun var slem, sier datteren.
Fått hjelp også tidligere
Familien hadde tidligere fått hjelp i barne- og ungdomspsykiatrien. De skjønte raskt at MST var en behandling som gikk bredere og mer intensivt til verks. Datteren hadde vært ukonsentrert og lite motivert i den tidligere behandlingen. Første møte med MST-terapeuten foregikk hos barnevernet. Resten av behandlingen foregikk hjemme hos familien. MST-terapeuten kom på kveldstid mens alle var hjemme, gjorde det klart at hun var tilgjengelig på telefon når de trengte henne og foreslo full åpenhet om problemene.
– Med vår datters tillatelse snakket terapeuten både med hennes venninner og med forskjellige medlemmer av familien. Hun ville danne seg et klart bilde av problemet. I løpet av et par uker hadde hun snakket med flere, og startet arbeidet sammen med oss, sier far.
Mål og midler
Familien og MST-terapeuten ble raskt enige om hva problemet besto i. Deretter diskuterte de seg fram til målet for behandlingen, hva de ville oppnå, hvilke tiltak som måtte til og på hvilket tidspunkt de ønsket å nå målet.
– Det var en tillitvekkende måte å jobbe på som jeg kjente igjen fra mitt eget arbeid, sier faren. – Dessuten var det utrolig trygt å ha den åpne linjen til henne. De første ukene måtte jeg klype meg i armen for å tro det var sant.
Å vise respekt for hverandre
Mor, far, datter og MST-terapeut ble enige om at målet var å vise respekt for hverandre hjemme.
For å få det ti,l ble de enige om noen få, konkrete tiltak og regler. Hver dag etter skolen skulle datteren komme hjem, gjøre lekser og spise middag før hun eventuelt gikk ut igjen. Faren skulle hjelpe henne med matematikk, mens moren skulle få følge med i resten av skolearbeidet. På hverdager skulle hun være hjemme igjen innen klokka ti om kvelden, i helgene skulle hun være hjemme innen midnatt.
Mobiltelefonen skulle alltid være på, og samtalene med foreldrene skulle foregå uten bruk av stygge ord. Foreldrene skulle bytte roller. Far skulle følge opp reglene, mens mor skulle gi komplimenter. Belønningen for å følge reglene skulle være at mor og datter skulle gå på shopping etter tre uker uten regelbrudd, hun skulle få ekstra lommepenger, leie video og få kontantkort. Tilsvarende kunne hun miste retten til å gå ut i helgene, kontantkortet kunne bli utsatt en uke, hun kunne bli nødt til å betale selv for å leie video, ekstra lommepenger kunne bli utsatt én dag per regelbrudd, og hun kunne bli nødt til å være hjemme på lørdag ved regelbrudd.
– Vi ble enige om at hvis vi fikk til dette, kunne hverdagene bli enklere, sier faren.
– Reglene var bra
– Reglene var bra. Jeg fikk noe konkret å forholde meg til. Jeg visste jeg hadde lov til å være ute i helgene hvis jeg holdt innetiden, sier datteren.
– Vi hadde undervurdert betydningen av skriftlige regler. Tidligere hadde misforståelser rundt tider vært bagateller som vokste til episoder når hun kom sent hjem, sier faren.
– Den gangen forsto jeg ikke at det var noe å lage noe særlig styr for. Nå forstår jeg at de ikke hadde det særlig bra mens de gikk her og ventet, sier datteren.
– Vi var jo redde for deg, sier moren. – Du drev med regelbrudd og brøt helt normale normer. Etter hvert ballet ting på seg og du ble ganske grenseløs.
– Hjemme var vi bare uvenner og kranglet. Jeg tenkte at ingenting kunne bli verre, eller bedre, uansett hva jeg gjorde. Jeg kunne angre etter at jeg hadde gjort dumme ting, men jeg tenkte at det blir bare en ny krangel hjemme og det går jo over etter noen dager, sier datteren.
– Da vi ble enige om reglene, stilte du opp til punkt og prikke, så det måtte vi også gjøre, sier moren.
– Jeg er opptatt av avtaler. Det er viktig for meg å vite hvor folk er. Dessuten er det viktig for meg å vite på forhånd hva som skal skje, helst én dag før, sier datteren.
Oppgave å være positiv
– Datteren vår liker at ting er forutsigbare. Det måtte vi jobbe med. Være tydelige, gi enkle beskjeder og informere. Vi hadde blitt likegyldige slik situasjonen hadde vært, jeg hadde unngått å snakke direkte med henne for ikke å starte en konflikt. Nå måtte jeg fokusere på å informere, snakke, være meddelsom og hyggelig, sier moren.
For moren ble det en utfordring å gi datteren komplimenter og finne noe positivt å kommentere. Hun hadde følt seg fullstendig avvist hver gang hun forsøkte å finne ut hvordan det gikk på skolen, hvor datteren var og hvem hun var sammen med. Datteren hadde drevet nedtelling til 18-årsdagen og dagen hun kunne flytte hjemmefra. Hun hadde sagt at hun ikke ville ha mer med moren å gjøre.
– Jeg trodde ikke hun mente det, men det var tøft for meg at jeg ikke fikk se henne drive idrett og at hun ikke ville sitte i bil meg med, sier moren. Da vi under behandlingen med MST skulle dra på shopping sammen for første gang på mange år, var jeg usikker på om det ville bli hyggelig. Det var anstrengt i bilen, vi hadde jo ikke kjørt sammen på mange år. Da vi kom fram, møtte jeg noen kjente – og plutselig sto jeg der med datteren min og skrøt av henne, sier moren.
– Det var koselig å høre at vi var der fordi jeg fortjente det, sier datteren.
– Siden har det vært naturlig å gjøre ting sammen. Du var så positiv, sier moren.
– Det var så viktig at vi fikk i oppgave å si positive ting. Jeg merket at det hjalp å høre noe positivt om morgenen. Det har vært så mye tull hos oss, at jeg legger merke til når det er hyggelig. Da du sa jeg var fin på håret, ble jeg glad og tenkte: I dag ser jeg ikke så verst ut, sier datteren.
– Det gjorde meg veldig godt å få si hyggelige ting til deg, sier moren. – Det ble lettere og lettere å gjøre det, å snakke sammen og å snakke positivt om deg. Vi hadde sagt mye positivt hele tiden, men det var så mye vonde følelser der også. Derfor satt det positive langt inne, selv om jeg både kjente ressursene dine og hadde mange års positiv erfaring å ta av.
Glad i mamma
– Jeg har alltid vært veldig glad i mamma. Det var bare vanskelig å si det. Det var ikke hver dag jeg hørte at mamma var glad i meg, eller at hun hørte det fra meg. Da jeg begynte å snakke om det, skjønte jeg at mamma og pappa, det er to mennesker jeg er veldig glad i, sier datteren.
Alle i familien følte at forandringen kom fort med MST, men også at perioden med MST gikk fort – selv om det var intensivt. Terapeuten kom hjem til dem én eller to ganger i uken. I mellomtiden løste de oppgaver sammen, skrev ned regler de var blitt enige om og noterte hva som hadde skjedd hver dag.
– Jeg var spent på hvordan det ville gå etter at vi sluttet med MST, men vi visste at vi kunne ta kontakt igjen, sier moren.
I løpet av terapien, forsonet datteren seg med gamle venner og tok opp igjen gamle fritidsaktiviteter. Familien feiret jul uten konflikter, og med familiebesøk som før.
– Det er rart å snakke om det som har vært. Jeg klarer nesten ikke sette ord på hvordan det var. Det er både lenge siden og nært. Nå ser jeg fram til å fortsette med utdanning, sier datteren.
– Situasjonen mellom oss forplantet seg til hele familien, som hele tiden var på vakt. Nå er det heldigvis over. Nå bare lever vi, sier moren.
– Det går bra til slutt, vet du, sier datteren.
