Artikkel

Syv av ti unge som har fått hjelp fra barnevernet begynner på yrkesfag, men kun én av ti oppnår fagbrev. Hvorfor er det så få med erfaring fra barnevernet som blir snekkere, helsefagarbeidere og elektrikere?

 

Fullføring av videregående opplæring blant ungdom i Norge

Frafall fra videregående opplæring har fått mye oppmerksomhet den siste tiden og det er satt inn ulike tiltak for å øke gjennomføringen. Per i dag er det åtte av ti som fullfører videregående opplæring innen fem år i Norge (SSB, 2021). Men i enkelte ungdomsgrupper er gjennomføringen langt lavere. Blant unge som får hjelp fra barnevernet, er det kun fire av ti som fullfører videregående skole (Bufdir, 2021).

At få barn med barnevernsbakgrunn fullfører videregående opplæring er ikke et særnorsk fenomen. Det samme gjelder unge med tilknytning til barnevernet i USA, Storbritannia og Spania, for å nevne noen land. Sånn har det vært i mange tiår, men i motsetning til mange land, har vi i Norge generøse og tilgjengelige velferdsgoder, som gratis skolegang og muligheter for lån og stipend fra Statens Lånekasse for utdanning. Hvorfor klarer ikke unge med tilknytning til barnevernet å benytte seg av de unike utdanningsrettighetene som finnes? Hvorfor fullfører de ikke videregående opplæring på lik linje med sine jevnaldrende?

Jeg har undersøkt tre mulige årsaker:

- Er det fordi barn med tilknytning til barnevernet er overrepresentert med kjennetegn som gjerne knyttes til frafall fra videregående opplæring?

- Er det fordi barn som mottar hjelp fra barnevernet har problemer er større enn det kjennetegnene skulle tilsi – altså at det er en rekke uobserverte egenskaper som ikke fanges opp ved å justere for kjennetegnene som knyttes til økt risiko for frafall?

- Eller er det fordi ungdom med hjelp fra barnevernet begynner på fag som uansett har høyt frafall?

 

Overrepresentert med kjennetegn som vi vet er knyttet til frafall?

Økt risiko for frafall fra videregående opplæring knyttes gjerne til lave skolekarakterer fra ungdomsskolen som igjen vurderes som et resultat av mekanismer knyttet til lav sosioøkonomisk status, (Markussen, 2010), innvandringsbakgrunn (Erikson & Rudolphi, 2010; Støren & Helland, 2010) og kjønn (Wollscheid, Hjetland, Rogde, & Skjelbred, 2018). Når mange barn og unge med barnevernstilknytning har disse kjennetegnene – altså relativt mange har innvandringsbakgrunn, relativt mange har foreldre med lite utdanning, samt at det er noe flere gutter enn jenter – er det ikke overraskende at mange ikke mestrer skolen. Spørsmålet er om dette alene kan forklare hvorfor mange med hjelp fra barnevernet ikke fullfører videregående opplæring.

Basert på kvantitative analyser av registerdata har jeg studert fullføring av videregående opplæring blant unge med hjelp fra barnevernet, og sammenliknet dette med jevnaldrende som ikke har fått slik hjelp. Resultatene fra disse studiene viser at noen av forskjellene i fullføring kan tillegges at unge i barnevernet har lavere karakterer, oftere har foreldre med lav utdanning og noe oftere er gutter. Men resultatene viser også at dette ikke forklarer hele forskjellen. Selv justert for disse kjennetegnene fullfører unge med hjelp fra barnevernet sjeldnere enn sine jevnaldrende. Det finner vi særlig på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. For eksempel: Blant gutter uten barnevernserfaring og med gjennomsnittskarakter lik 3 fra ungdomsskolen, oppnådde hver tredje gutt fagbrev. Blant gutter med barnevernserfaring og samme karakterer oppnådde kun hver sjette fagbrev (Dæhlen, 2015b).

Noe av fullføringsforskjellene kan altså forklares med lavere karakterer eller andre kjennetegn knyttet til frafall, men selv justert for dette, er frafallet høyere for unge med barnevernserfaring enn unge uten slik erfaring.

 

Større problemer enn kjennetegn skulle tilsi?

Det neste spørsmålet er om «typiske» kjennetegn knyttet til frafall, ikke fanger godt nok opp de problemene denne ungdomsgruppa har. For eksempel: Kan det være at en gutt med hjelp fra barnevernet, som har gjennomsnittskarakter 3 fra ungdomsskolen, og hvor foreldrene har lavt utdanningsnivå, er faglig mindre forberedt enn gutter utenfor barnevernet med tilsvarende kjennetegn? Det er vanskelig å svare et klart ja eller nei på et slikt spørsmål. Men i den ovennevnte studien viser jeg at unge med hjelp fra barnevernet like ofte som sine jevngamle fullfører studieforberedende utdanningsprogram når man tar hensyn til skolekarakterer, kjønn og familiebakgrunn. Kjennetegn knyttet til frafall fra videregående opplæring ser altså ut til å forklare gjennomstrømmingen på de studieforberedende utdanningsprogram for unge med hjelp fra barnevernet, men ikke på de yrkesfaglige.

I en studie av fullføring etter landbakgrunn undersøkte min medforfatter og jeg i hvilken grad unge med hjelp fra barnevernet har oppnådd studiekompetanse eller er i lære ved 20 års alder (Dæhlen & Rugkåsa, 2018). I analysene justerte vi for karakterer, foreldrenes utdanningsnivå, kjønn og tidspunkt for når de har fått hjelp fra barnevernet. Resultatene viste høyere frafall blant etnisk norske, blant ungdom fra Sør-Amerika, Afghanistan, Vestlige land og Marokko, enn blant unge fra for eksempel Pakistan, Sri Lanka og Vietnam. Disse resultatene kan forstås på ulike måter. Er det sånn at enkelte med innvandrerbakgrunn i barnevernet har «et driv» som det er vist at mange innvandrere utenfor barnevernet har? Eller er det sånn at etnisk norske og ungdom med bakgrunn fra Sør-Amerika, Afghanistan, Vestlige land og Marokko har større problemer enn enkelte andre innvandrergrupper i barnevernet?

 

Begynner unge med hjelp fra barnevernet på fag med høyt frafall?

Som jeg nevnte innledningsvis, så begynner nesten syv av ti på yrkesfaglig utdanningsprogram etter ungdomsskolen, men det er kun én av ti som innen fem år oppnår fagbrev (Dæhlen, 2015a). Flere har tatt til orde for at skoleundervisningen på yrkesfag er for lite relevant og for teoretisk (Hegna, Dæhlen, Smette, & Wollcheid, 2012). Mange av elevene på yrkesfag har lave karakterer og lav skolemotivasjon. Det blir derfor argumentert for at mer praktisk opplæring vil kunne motivere disse ungdommene til videre læring. Mye av yrkesfagopplæringen foregår i bedrifter, og ellers i arbeidslivet, og da særlig som lærling. Det har blitt gjort noe forskning på utsatte gruppers tilgang til læreplasser. Her i Norge tyder forskning på at ungdom med innvandrerbakgrunn har noe større vanskeligheter med å få læreplass (Støren & Helland, 2010). Inspirert av denne studien undersøkte jeg hvordan det går med unge i barnevernet i overgangen fra den skolebaserte opplæringen på yrkesfag til opplæring i bedrift eller arbeidslivet. Får unge med hjelp fra barnevernet læreplass?

Resultatene viste at blant disse ungdommene er andelen med inngåtte lærekontrakter gjennomgående mindre enn blant jevnaldrende (Dæhlen, 2017b). For eksempel begynner 50% av barna med hjelp fra barnevernet på Teknologi- og industrifag (TIP) i lære mot 66% av unge uten barnevernshjelp. Også i disse analysene justeres det for kjennetegn vi vet er knyttet til frafall fra videregående opplæring (for eksempel karakterer fra Vg2, sosial bakgrunn, innvandrerbakgrunn og kjønn). Hvorfor er det sånn?

Studier har trukket fram at økt arbeidsmigrasjon etter EU-utvidelsen i 2004 og 2007 har endret arbeidshverdagen i visse yrker. Friberg and Haakestad (2015) beskriver at erfarne, voksne fagarbeider opplever nå en tøffere arbeidshverdag preget av konkurranse fra lande med lavere lønnsnivå. Et spørsmål en kan stille seg er hvordan det oppleves for unge i barnevernet å møte et «hardere» arbeidsliv når de selv er preget av å ha dårlige hjemmeforhold og/eller ha atferdsproblemer. I en studie fra 2017 viser jeg at kun 11 prosent av gutter med hjelp fra barnevernet oppnår fagbrev som malere og tømrere – altså fag med mye arbeidsinnvandring – mot 34 prosent av gutter som ikke har trengt hjelp fra barnevernet (Dæhlen, 2017a). Unge i barnevernet fullfører også sjeldent fag med lite arbeidsinnvandring, som for eksempel rørlegger og elektriker, men her er forskjellen mindre (henholdsvis åtte og 16 prosent).

Jeg har også undersøkt fullføring blant jenter på yrkesfag. Av alle som høsten 2006 begynte på Helse- og oppvekstfag, som er det yrkesfaglige utdanningsprogrammet som rekrutterer flest jenter, hadde 60 prosent av jenter uten hjelp fra barnevernet enten oppnådd fagbrev eller studiekompetanse fem år etter. Blant jenter med hjelp fra barnevernet var fullføringsgraden på henholdsvis 33 prosent blant mottakere av hjelpetiltak, 24 prosent blant dem i fosterhjem og tas hensyn til karakterer, foreldrenes utdanningsnivå og innvandrerbakgrunn.  

 

Hvordan øke gjennomføringen?

Som jeg har pekt på er det flere årsaker til at unge med hjelp fra barnevernet relativt sjeldent fullfører videregående opplæring. Noen av årsakene er «klassiske» forklaringer knyttet til lave skoleprestasjoner, familiebakgrunn og kjønn. For å bidra til å utjevne betydningen av slike bakgrunnsfaktorer, trekkes ofte fram betydningen av «tidlig innsats». Ved å komme tidlig inn med tiltak, kan det være mulig å kompensere for et uheldig oppvekstmiljø. Men antakelig vil det (fortsatt) være noen som ikke blir fanget opp tidlig nok. Og hva med ungdom som ikke utvikler problemer før det er for seint til at det kan møtes med «tidlig innsats»?

Dersom målet om lik rett til utdanning skal bli nådd, er det rimelig å forvente at sosial inkludering er størst der hvor elever med lav sosial bakgrunn og lave grunnskolekarakterer oftest er – altså på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Selv om resultatene fra mine studier viser relativ lav fullføring blant unge i barnevernet på yrkesfag, opplever antakelig mange at det som positivt at den teoretiske eller den mer abstrakte undervisningen erstattes med praktisk opplæring. Men selv om det virker rimelig å anta at mange av disse ungdommene opplever økt læring gjennom jobb, tyder mine resultater på at dette ikke er nok til å sikre at de fullfører videregående opplæring i like stor grad som sine jevnaldrende. Det er antakelig ikke én grunn til dette, men flere. Det kan være at disse ungdommene har mindre nettverk enn andre ungdom - enten fordi de har flyttet mye og/eller ikke har de «rette» kontaktene i sine omgivelser – og av den grunn har mindre tilgang til relevante praksisplasser/læreplasser. Det kan også være at årsaken til at de får hjelp fra barnevernet preger dem såpass at de ikke mestrer sosiale situasjoner i arbeidslivet. Et tredje forhold som ofte trekkes fram (med rette), er at vi ikke fanger opp ungdom i deres mest kritiske faser/overganger. Jeg har undersøkt frafall i ulike overganger. Som sagt begynner mange på yrkesfag, men etter ett år dropper nesten fire av ti barnevernsbarn ut. Året etter – da de egentlig skulle ha begynt i lære – dropper nye fire av ti ut. Til slutt er det veldig få igjen. For unge med hjelp fra barnevernet ser frafallet ut til å være en trinnvis prosess, og hver overgang ser ut til å være en kritisk fase.

Tidlig innsats er et moderne mantra, og er svært viktig. Men vi ser også at det handler om mer enn tidlig innsats i skolen og barnehage for sikre at utsatt ungdom fullfører opplæringen og skaffer seg etterspurte kvalifikasjoner. Vi må passe på og legge til rette for at opplæringen som skjer i hele utdanningsløpet – inkludert opplæringen i arbeidslivet. Mulig frafall fra opplæring er forankret i hele opplæringsprosessen.

 

 

  • Vis referanser

    Bufdir. (2021). Gjennomføring av videregående opplæring for ungdom med tiltak fra barnevernet. Retrieved from https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Barnevern/Barnevern_skole/Gjennomforing_vgo/

    Dæhlen, M. (2015a). Child welfare clients and educational transitions. Child & Family Social Work, 1–13. doi:10.1111/cfs.12243

    Dæhlen, M. (2015b). School performances and Completion of Upper Secondary School in the Child Welfare Population in Norway. Nordic Social Work Research, 5(3), 244–261. doi:10.1080/2156857X.2015.1042019

    Dæhlen, M. (2017a). Fullføring og frafall blant elever på bygg- og anleggsteknikk. En sammenlikning av unge med og uten barnevernserfaring. Søkelys på arbeidslivet, 34(01–02), 80–94.

    Dæhlen, M. (2017b). Transition from school-based training in VET. Education + Training, 59(1), 47-60. doi:10.1108/ET-10-2015-0096

    Dæhlen, M., & Rugkåsa, M. (2018). Early school leaving in the care population—Differences by country of origin. Child & Family Social Work, 23(4), 717-725.

    Erikson, R., & Rudolphi, F. (2010). Change in Social Selection to Upper Secondary School - Primary and Secondary Effects in Sweden. European Sociological Review, 26(3), 291-305.

    Friberg, J. H., & Haakestad, H. (2015). Arbeidsmigrasjon, makt- og styringsideologer: Norsk byggenæring i en brytningstid. Søkelys på arbeidslivet, 32(3), 182–205.

    Hegna, K., Dæhlen, M., Smette, I., & Wollcheid, S. (2012). ”For mye teori” i fag- og yrkesopplæringen – et spørsmål om målsetninger i konflikt? Europeiske utdanningsregimer og den norske modellen. Tidsskrift for samfunnsforskning, 53(2), 217–232.

    Markussen, E. (2010). Frafall i utdanning for 16-20-åringer i Norden [School drop-out for 16-20 year olds in the Nordic countries]. In E. Markussen (Ed.), Frafall i utdanning for 16-20-åringer i Norden (Vol. 2010:517): TemaNord.

    SSB. (2021). Gjennomføring i videregående opplæring. Retrieved from https://www.ssb.no/utdanning/videregaende-utdanning/statistikk/gjennomforing-i-videregaende-opplaering

    Støren, L. A., & Helland, H. (2010). Ethnicity differences in the completion rates of upper secondary education: How do the effects of gender and social background variables interplay? European Sociological Review, 26(5), 585-601.

    Wollscheid, S., Hjetland, H. N., Rogde, K., & Skjelbred, S.-E. (2018). Årsaker til og tiltak mot kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner: En kunnskapsoversikt.

  • Marianne Dæhlen

    Marianne Dæhlen

    Sosiolog og studieleder for institutt for grunnskole- og faglærerutdanningen ved OsloMet