Skaper implementeringsfeltet mer avstand mellom forskning og praksis?

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det siste tiåret har vi blitt mer oppmerksomme på hvor viktig implementering er for at forskningsbasert kunnskap skal nå ut i praksis. Uten god implementering kan ikke forskning føre til faktiske endringer, så i utgangspunktet er denne oppmerksomheten av det gode. Jeg er likevel bekymret for at den fremvoksende implementeringsforskningen kan skape en ny avstand og bli lite relevant for implementeringspraksis. 

For å unngå dette mener jeg det er tre fokusområder for implementeringsfeltet. For det første, må vi sikre at implementeringsforskning skaper kunnskap som faktisk er anvendbar i praksis. For det andre, må vi få mer kunnskap om hvordan ytre kontekstuelle faktorer påvirker implementering. Det tror jeg vi blant annet kan lære fra andre fagdisipliner, som for eksempel statsvitenskap, økonomi, sosiologi. For det tredje, må vi utvikle en implementerbar implementeringsvitenskap.  

Anvendbarhet  

Jeg synes at en del av forskningen på implementering bidrar med kunnskap som det kan være vanskelig å omsette til praksis. La meg illustrere med et eksempel. Det er gjort mye arbeid for å utvikle spørreskjemaer som kan måle implementeringsforhold på en måte som tilfredsstiller kravet om mer presise og gyldige forskningsinstrumenter. Noen implementeringsfaktorer og -prosesser passer godt inn i denne overveiende kvantitative rammen, mens mange svært viktige forhold som påvirker implementering er mer kvalitative og vanskelige å måle.  

Dette gjelder særlig ytre, kontekstuelle forhold. Politikk, systemledere, lovgivning og finansieringsstrukturer kan for eksempel påvirke implementeringen på avgjørende og noen ganger overraskende måter. En forskningsstudie som vurderte ulike skjemaer for måling av ytre kontektsforhold viste at få av dem var særlig hensiktsmessige. Dette ble brukt av forskerne som argument for videre utvikling av målemetoder.   

For praksisfeltet hjelper det lite om forskere skaper kompliserte målemetoder for å måle ytre kontekst nøyaktig, når disse i praksis ofte er omskiftelige og uforutsigbare. Når for eksempel en kommune vurderer om de skal starte opp med et nytt forskningsbasert tiltak, er det mindre viktig å måle eksakt hvordan de ytre forholdene er. Det er mye viktigere å kunne skape de rette betingelsene for implementering av tiltaket. Jeg mener at det ikke er så viktig å vite helt eksakt hvor mye lokale politikere er skeptiske til en forskningsbasert metode. Det er nok å vite at de har en form for skepsis, så bør innsatsen rettes inn mot hvordan man kan imøtekomme skepsisen og skape støtte for implementeringen av tiltaket. 

Fokuset på å skape en målebasert, overveiende kvantitativ implementeringsvitenskap kan derfor – paradoksalt nok – bidra til å skape en ny avstand mellom denne vitenskapen og den anvendte implementeringspraksis innen helse, utdanning og sosial velferd.

Faren er at feltet er på en ressurskrevende blindvei – i hvert fall hvis måleinstrumenter viser seg å være lite relevante og brukbare for implementeringspraktikere. Kanskje kan de økonomiske og menneskelige ressursene som går med til forskningen på slike måleinstrumenter brukes klokere? Kanskje bør disse ressursene brukes på å forbedre anvendbarheten og bruken av kunnskapen vi allerede har? Sagt med andre ord: la oss ikke kaste bort ressurser på å utvikle måleinstrumenter, skalaer eller modeller som ikke har bruksverdi eller relevans for implementeringspraksis.  

Tverrfaglighet  

Når vi sliter med å måle den ytre konteksten av en implementeringsprosess, illustrerer det kanskje en manglende kunnskap om hvordan vi skal navigere i systemers kompleksitet, stadig skiftende politiske landskap eller uforutsigbar finansiering. Ytre forhold påvirker implementeringsprosesser, men vi mangler en god forståelse for hvordan det skjer. Fagtradisjoner som ennå ikke er koblet på implementeringsvitenskap kan være langt bedre rustet til å definere, forstå og analysere disse formene for påvirkning.  

Mens implementeringsvitenskapen så langt har vært gode på å konseptualisere implementeringens mikrokosmos, er det også nødvendig med bredere og mer tverrfaglig kompetanse for å øke kunnskapen om faktorer på makronivå. Det er her jeg tenker at statsvitere, sosiologer, antropologer og økonomer inviteres inn.  

Ved å dra nytte av kunnskap fra flere fagområder, kan implementeringsvitenskapen bli bedre i stand til å forstå de større systemene implementering av tiltak skjer innenfor.

På den måten kan vi få bedre grep om hvordan disse ofte avgjørende rammene kan påvirkes og endres. Vi kan da gjøre implementeringsvitenskapen mer helhetsorientert, samt rikere på ideer om hvor og hvordan vi kan gjøre ytterligere fremskritt for å implementere forskningsbasert praksis.  

For eksempel kan det ofte virke viktigere for myndigheter å lansere initiativer og sette ned utvalg, fremfor å sikre at ny kunnskap og eksperters anbefalinger resulterer i varige gode tiltak. Hvordan vi kan få endret de politiske prioriteringene rundt dette krever bredere og mer tverrfaglige forståelser.  

Implementerbarhet  

På samme måte som vi kjenner utfordringen med å få forskningskunnskap ut i praksis, brukes forskningsbaserte implementeringsmål, strategier eller rammeverk for lite i praksis. Det kan ofte virke som at folk og organisasjoner ikke vil ha det de trenger?  

Det koker kanskje ned til et enklelt faktum: hvis folk eller organisasjoner ikke er engasjerte, motiverte og opplever støtte i en endringsprosess, vil de ikke bruke en ny praksis i særlig lang tid. Så hvorfor skaper ikke implementeringsvitenskapen motivasjon hos alle involverte parter? Jeg tror noe av svaret ligger i at implementeringsmodeller, -tiltak og -intervensjoner ofte er utviklet under best mulige forhold og kanskje med urealistiske, akademiske ambisjoner. Man har kanskje glemt å utvikle dem med tanke på at de skal brukes i praksis og i større skala.  

Derfor har implementeringspraktikere og praksisledere på egenhånd måttet finne ut av hvordan man oversetter en idealisert forskningsbasert kunnskap til konkret implementering. Dette er ironisk, ettersom implementeringsvitenskapen ønsker å minskeı avstanden mellom forskning og praksis. Implementeringsforskning bør bidra til å skape optimale forhold for at forskningsbaserte intervensjoner kan tas i bruk. Samtidig må implementeringsfaget være forsiktig med kun å peke på utilstrekkelige implementeringstiltak som årsak til dårlig implementering. Det kan godt være at enkelte forskningsbaserte modeller, tiltak og intervensjoner ikke egner seg godt for implementering og skalerering utenfor bestemte tilpassede kontekster.  

Kompetanseheving innen implementeringsarbeid  

Avslutningsvis vil jeg slå et slag for å gi bedre mulighet for kompetanseheving i praktisk implementeringsarbeid. Mens det er fokus og ressurser dedikert til å utvikle implementeringsforskere, er det vesentlig mindre fokus på å utdanne implementeringspraktikere. Hvilke institusjoner, utdanninger eller midler skal bidrar til å utdanne og profesjonelt utvikle implementeringspraktikere?  

Hvis vi oppriktig ønsker at implementeringsvitenskap skal bli omsatt i praksis, vil det kreve økt oppmerksomhet på anvendbarhet, tverrfaglighet og implementerbarhet fremover. Det har vært gjort enorme fremskritt på implementeringsfeltet de siste tjue årene. La det være sagt. Men vi må ikke glemme at implementering er et anvendt og tverrfaglig felt som betinger gjennomførbare og skalerbare innovasjoner for å fortsatt være relevante og vellykkede. Implementeringsfeltet bør derfor søke å være eksemplarisk i hvordan forskning og kunnskapsutvikling går hånd i hånd med praksis og profesjonell fagutøvelse.