«Barnevernloven gir barneverntjenesten ansvar for noen av samfunnets mest inngripende beslutninger. Dette gjelder særlig ansvaret for å treffe midlertidige vedtak om å flytte barn ut av hjemmet. Selv om loven stiller krav om og definerer hva som skal ligge til grunn i et akuttvedtak, innebærer beslutningene bruk av faglig skjønn i en situasjon som mange ganger er preget av krise, dramatikk og at det haster; for barnet, familiene og andre involverte. Dette stiller helt særskilte krav til barneverntjenesten og fylkesnemnda når det gjelder behandling av disse sakene» (Helsetilsynet 2019:61).
Innledning
Skjer det for mange hasteplasseringer (akuttplasseringer) i regi av barnevernet, med de belastningene som følger med for barn og foreldre? Er det rettslige grunnlaget alltid til stede? Disse spørsmålene ble stilt av NRK i et større oppslag tidlig i oktober 2018 (nrk.no, 2018). Dette er imidlertid langt fra nye problemstillinger. Bekymringen for at det ble fattet for mange akuttvedtak med et svakt rettslig grunnlag, var årsaken til at Fjeld (1984) gjennomgikk en lang rekke slike vedtak fra hele landet. Vel 20 år senere, i 2006 skrev Barne- og likestillingsdepartementet et brev til kommunene der departementet uttrykte bekymring for økningen i antall akuttplasseringer. Bekymringen gjaldt belastningen for involverte parter, men også det at rettsikkerheten er dårligere ivaretatt ved denne typen plasseringer (Bufdir, 2014:5). Ti å retter dette igjen, i 2016, ga Barne- og Likestillingsdepartementet Statens helsetilsyn i oppdrag å gjennomgå 100 saker som gjaldt akuttplasseringer og omsorgsovertakelser, som særlig skulle se på kvaliteten i barnevernets faglig avveininger og vurderinger, og om barnevernstjenesten og fylkesnemnda er tydelige på hvorfor de fatter beslutning om akuttvedtak og omsorgsovertagelse (Helsetilsynet, 2019:5) 1. I tillegg vet vi at det over lang tid har vært bekymring for akuttsaker som omhandler barn med innvandringsbakgrunn (Haugen, Paulsen og Caspersen, 2017). Det er også en del geografisk variasjon når det gjelder bruken av akuttvedtak (Slettebø, 2018), som nok kan reflektere ulik innsats for å begrense bruken av akuttvedtak på kommunalt nivå, eventuelt ulike sakskomplekser, men som særlig handler om ulikheter i skjønnsanvendelse (Bufdir, 2014; Lerum, 2017; Pedersen, 2016).
I perioden 2008-2012 økte antallet hastevedtak hjemlet i bvl § 4-6, andre ledd med 47 prosent, fra rundt 800 til knapt 1 200. Ettersom enheten her var vedtak, var antallet barn høyere (Bufdir, 2014:21). Økningen fortsatte til 2015, deretter har det vært en nedgang. I 2017 ble det fattet vedtak i medhold av bvl. § 4-6 om 1 342 barn i alderen 0-17 år (nrk.no, 2018, tall fra Fylkesnemnda). Uansett er det snakk om mange barn hvert år.
Samtidig har det så langt vært gjennomført lite norsk forskning om hasteplasseringer, (Burns og Skivenes, 2016), og det er saksbehandleres vurderinger og handlemåter som har blitt viet størst interesse. Spørsmålet er hva beskrivelser over tid om et relativt stort antall saker kan lære oss om den bakenforliggende dynamikken i beslutninger om hastevedtak. Dette er viktig hvis målet er å redusere antallet hasteplasseringer, og i forhold til om det kan reises tvil om vilkårene egentlig har vært til stede, slik medienes reportasjer direkte eller indirekte hevder.
Framgangsmåte
Det har vært mulig å finne i alt seks empiriske studier av hasteplasseringer fra perioden 1984 til 2018. Hasteplasseringer var utgangspunktet for fire av disse, publisert i perioden 1984 til 2018.studiene (Fjeld, 1984; Lerum, 2017; Pedersen, 2016; Storhaug, Kojan og Fjellvikås, 2018). I to studier ble hasteplasseringer sett som en del av mer omfattende analyser av plasseringer utenfor hjemmet (Backe-Hansen, 1995, 2001; Christiansen og Anderssen, 2010; Christiansen og Havnen, 2003). Ingen av studiene definerer «akutt», men samtlige forholder seg til vilkårene i loven. Det forutsettes, sannsynligvis med rette, at saksbehandlerne vil ha en forståelse av hva «akutt» innebærer. Se tabell 1 for en nærmere presentasjon av studiene. Gjennomgangen er supplert med Helsetilsynets gjennomgang av 106 saker, hvorav akuttvedtak var fattet i 81 saker (Helsetilsynet, 2019).
Tabell 1. Presentasjon av de seks inkluderte studiene.
|
Studie |
Datagrunnlag og metode |
Tema |
Barnas alder |
Definisjon av akutt |
|
Fjeld (1984) |
Landsdekkende survey, utskrifter av 310 §11- vedtak 2 om 355 barn i 1980/81 |
Bare akuttplasseringer |
0-18 år | Utgangspunkt i vilkårene i bvl § 11. |
|
Backe-Hansen(1995) Backe-Hansen (2001) |
Gjennomgang av 42 saker fra Oslo med 46 barn. Intervjuer med saksbehandlerne. |
Beslutninger om omsorgsovertakelse, samtlige saker i aldersgruppa i 1988. § 11-vedtak for 23 (50 %) av barna. |
0-7 år |
Utgangspunkt i at det hadde blitt fattet vedtak i medhold av bvl § 11 |
|
Christiansen & Havnen (2003) Christiansen & Anderssen (2010) |
Gjennomgang av 109 saker fra hele landet, telefonintervjuer med saksbehandlere. |
Beslutninger om omsorgsovertakelse, fra september 1998 til 31.12.1999. Akuttplasseringer av i alt 69 (63 %) av barna jfr. bvl § 4-6 første og andre ledd pluss § 4-4, femte ledd og § 4-12. |
6-12 år |
Ikke definert av forfatterne, de regnet med at informantene ville ha en klar forståelse av hva «akutt» innebærer. Kriterium: «brå» plassering |
|
Supplement: Helsetilsynet (2019) |
Gjennomgang av 81 akuttvedtak fra 60 kommuner og fem fylkesnemnder i perioden 1.1.2016-31.3.2017 |
33 akuttvedtak og akuttvedtak som del av 48 omsorgssaker |
0-17 år |
Sortert etter lovhjemmel |
|
Pedersen (2016) |
Dokumentanalyse av 36 saker med 51 barn, fra åtte fylkesnemnder der det hadde vært klage |
Dekker tilnærmet alle offentlige klagesaker i perioden 2007-2013. Inkluderer en analyse av saksbehandlernes argumentasjon. |
0-17 år |
Utgangspunkt i klager på vedtak i medhold av bvl § 4-6, andre ledd |
|
Lerum (2017) |
Gjennomgang av 22 saker fra 16 barneverntjenester i sju fylker i Sør-Øst Norge, fra kommu-ner med mer enn 25 000 innbyggere. Intervjuer med samtlige 40 som hadde vært i kontakt med sakene. |
Plasseringer i medhold av bvl § 4-6, andre ledd. Intervjuene ble gjennomført i 2015/2016. |
0-15 år |
Ikke definert, men mener at forskjel-lene mellom ordi-nær behandling, raske og langsomme hastespor avhenger av barneverntjenestens skjønnsutøvelse. |
|
Storhaug med flere (2018) |
Intervjuer med 11 erfarne saksbehandlere (hvor i landet angis ikke). |
Plasseringer i medhold av bvl § 4-6, andre ledd. (Når data ble samlet inn oppgis ikke). |
0-17 år |
Bruker vilkårene i bvl § 4-6, andre ledd |
Studiene gir ikke mulighet for en komparativ analyse av praksis i andre land. Som en del av diskusjonen vil jeg imidlertid trekke inn Lerum (2018), som sammenlikner praksis i Norge og Tyskland.
Jeg går ikke nærmere inn i juridiske avveininger om holdbarheten i barneverntjenestens argumentasjon i forhold til vilkårene i den tidligere loven (Fjeld, 1984) eller dagens lov (Stang, 2018), selv om disse rammer inn beslutningene som tas. Mitt perspektiv er hvordan saksbehandlere både nå og tidligere har håndtert det Skotte (2018) kaller «the tipping point» mellom å godta at et barn fortsatt bor hos sine foreldre og gå over til å vurdere at plassering utenfor hjemmet er til barnets beste, og hva som får saksbehandlere til å vurdere at en hasteplassering er riktig å gjennomføre.
Det skjer også hastevedtak knyttet til unge med atferdsvansker (bvl. § 4-25 og 4-26), flytteforbud (bvl. § 4-9) og menneskehandel (bvl. § 4-29), men disse er langt mindre i omfang. De skaper heller ikke sterke reaksjoner på samme måte som brå eller akutt flytting av barn ut av hjemmet. Dessuten må man forutsette en annen dynamikk i disse sakene, så jeg har valgt å holde meg til akuttsituasjoner som ifølge saksbehandlers vurdering kan hjemles i tidligere bvl § 11 eller bvl § 4-6, andre ledd.
Resultater
Flertallet av sakene var godt kjent når en «triggering event» utløste akuttplassering
Fjeld (1984) 3 ønsket en undersøkelse av praksis og en klargjøring av anvendelsen av bestemmelsene i § 11 i daværende lov, ettersom bestemmelsen dannet grunnlag for vedtak av meget inngripende karakter hvor rettssikkerhetsgarantiene var nokså svake. Han gjennomgikk i alt 310 utskrifter av akuttvedtak, og fant sju ulike sakstyper: Foreldrenes plutselige fravær (som i dag ville hjemlet et hastevedtak i medhold av bvl § 4-6, første ledd), for mye bruk av rusmidler over tid og vold mellom voksne, mistanke om fysisk mishandling som ikke var kjent på forhånd, unge med atferdsvansker, manglende omsorgsevne/uheldige familieforhold, bekymring for foreldrenes reaksjoner på barnevernets inngripen og nyfødtsaker. Antallet i hver kategori oppgis ikke.
Antallet ble også da vurdert som høyt, tatt i betraktning de strenge vilkårene daværende lov stilte. Mange av sakene gjaldt barn og unge der barnevernet ofte kjente familien på forhånd, det kunne ha vært iverksatt hjelpetiltak, men vedtak om omsorgsovertakelse var ikke fattet. Dette kunne skyldes tvil om vilkårene var oppfylt, manglende kapasitet, manglende plasseringsmuligheter, eller at nemnda og barnevernet skjøv en ubehagelig og konfliktfylt sak foran seg. Fjeld (1984:22) fant at denne typen §11-vedtak ble fattet etter det han kalte et slags «triggering event»-prinsipp, ved at det skjedde en endring i situasjonen som gjorde at man nå kunne definere den som en krise. Endringen bidro til at man hadde noe å «henge krisen» på, uten at endringen i forhold til den opprinnelige situasjonen i seg selv tilsa en kvalifisert fare- eller skaderisiko. I etterkant vedtok barnevernsnemnda også omsorgsovertakelse i 80 og 75 prosent av sakene de to årene undersøkelsen dekker.
I de andre fem studiene, som spenner over en periode på nærmere 30 år, var også mange av sakene kjent for barnevernet på forhånd, mens akuttvedtaket ble utløst av ulike «triggering events». I Backe-Hansens (1995) studie viste det seg at krisen som utløste plassering ikke innebar noe annet enn at allerede kjente problemer ble mer synlige, uten at krisen bidro med ny informasjon. Ikke mer enn to saker var nye for barnevernet. Som Christiansen og Havnen (2003) påpeker, ble likevel krisen «dråpen som fikk begeret til å flyte over». Både disse forfatterne, Pedersen (2016) og Storhaug, Kojan og Fjellvikås (2018) bruker dessuten uttrykket «nok er nok». I de sakene som fulgte det Lerum (2017) kaller det langsomme hastesporet i sin studie, fikk barneverntjenesten informasjon fra andre som medførte et hastevedtak, men uten at dette ga kunnskap barneverntjenesten ikke hadde på forhånd.
Nok ble nok, og rettferdiggjorde beslutningen om å plassere barnet
Med andre ord ga den siste informasjonen barnevernet fikk støtet til en redefinering av barnets situasjon, som rettferdiggjorde for «alle» at en plassering var nødvendig der og da (Backe-Hansen, 2001). Dermed kunne saksbehandler få støtte for at en svært vanskelig beslutning var rimelig i stedet for urimelig, selv om hendelsen ikke nødvendigvis var så dramatisk i seg selv, eller egentlig ga vesentlig ny informasjon. Pedersen (2016:103) spekulerer i om barneverntjenesten bruker akuttvedtak som brekkstang for å fjerne et barn fra en vanskelig omsorgssituasjon, ettersom omsorgsovertakelse var aktuelt i 22 av de 36 sakene hennes studie omfatter. Med to unntak hadde også barneverntjenesten kjent familien i lang tid før akuttvedtaket ble fattet. Backe-Hansen (1995) var inne på det samme spørsmålet, ettersom ingen av barna som ble plassert i forbindelse med et akuttvedtak ble tilbakeført. Når er barn først er plassert et annet sted, er det emosjonelt og profesjonelt «enklere» å argumentere for omsorgsovertakelse (Backe-Hansen, 2001; Havik med flere, 2010). Slettebø (2018:31) viser på sidn side til at hovedtyngden av akuttplasseringene i Bufetat Region Øst i 2017 var hjemlet i bvl. § 4-6, andre ledd, og skjedde i påvente av fosterhjem.
I motsetning til Fjeld (1984) vurderte imidlertid Helsetilsynet (2019:74) det som nødvendig å ha sikret barnet beskyttelse i de fleste akuttvedtakene som ble gjennomgått, selv om familien hadde vært kjent for barnevernet i 90 prosent av sakene der det ble fattet akuttvedtak. Det kan kanskje tenkes at økningen i meldinger på grunn av vold i familien og ulike former for overgrep, som sto for nærmere halvparten av meldingene i 2017 (kilde: SSB), også fører til at det vurderes som vanskeligere å la være å hasteplassere barn selv om barneverntjenesten allerede er inne i familien med tiltak. I sakene som ble gjennomgått, dominerte vold og rusmisbruk.
Relasjoner og rettigheter
En beslutning om å foreslå plassering av barn skal være vanskelig å ta, men paradoksalt nok kan dette drive akuttplasseringer rett og slett fordi man unngår plassering i det lengste (Havik med flere, 2012). Noe tilsvarende kommer fram i Storhaug, Kojan og Fjellvikås (2018) når en av de tingene saksbehandlerne løfter fram, er at plasseringen skulle skjedd for lenge siden. Hjelpetiltak varte alt for lenge fordi man følte at man måtte prøve ordentlig.
Christiansen og Havnen (2003) vektlegger samhandlingen mellom foreldrene og saksbehandler som omdreiningspunkt, som både kan framskynde og forsinke en plassering. Christiansen og Anderssen (2010) beskriver tre faser: at en omsorgssituasjon defineres som bekymringsfull, saksbehandlers reaksjoner og følelser knyttet til barnets omsorgssituasjon og at en «triggering event» inntreffer som fører til plassering. Lerum (2017) finner at en beslutning om hastesak, hjelpetiltakssak eller ingen sak avgjøres av forhandlinger mellom de involverte. Når hasteplasseringen skjer raskt, er drøftingene primært interne. Når den skjer langsomt, vokser beslutningen dels fram ved interne drøftinger og dels ved innspill fra andre. Hans vurdering er at i flere av sakene han analyserer, har saksbehandler trodd mer på barnet enn på foreldrene når det har vært uenighet. Derimot viser Storhaug, Kojan og Fjellvikås (2018) til at saksbehandlerne opplevde at relasjonen hadde vært på foreldrenes premisser, med for stor avstand til barnet særlig i begynnelsen av saken. Helsetilsynet (2019:72-73) finner derimot at både barnas og særlig foreldrenes synspunkter kan refereres i akuttvedtakene, men at det ikke alltid er like tydelig om eller hvordan deres synspunkter vektlegges. Og da får barnas synspunkter mindre betydning, særlig hvis de ikke er enige i barneverntjenestens vurdering.
Akuttvedtakenes dynamikk
Krisens betydning for å løse vanskelige beslutningssituasjoner
Dynamikken som er diskutert i denne artikkelen følger av både den tidligere og den nåværende barnevernlovens intensjon om at plassering utenfor hjemmet skal unngås så langt det er mulig. Dette er igjen i tråd med FNs barnekonvensjon (UNCRC) så vel som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Det er derfor ikke uventet at de samme elementene går igjen, selv om studiene er gjennomført over flere tiår. Bufdir (2014:63) påpeker at akuttplasseringer er det hyppigst brukte plasseringstiltaket på tross av barnevernets arbeid med å avverge at de skjer. Samtidig er ikke betydningen av dette for beslutninger om hasteplasseringer i saker som er godt kjent på forhånd, adressert tidligere på noen systematisk måte.
Etter Fjelds (1984) vurdering kunne ikke saker av den typen som er diskutert her, begrunne bruken av midlertidig plassering. I den grad en krise fører til plassering av barn hvis omsorgssituasjon har bekymret barneverntjenesten over lang tid, er det likevel slik at de skal tilbakeføres når krisen er over. Er det slik at barns omsorgssituasjon berettiger plassering, slik at det egentlig ikke er snakk om en akutt krise, bør det fremmes sak på vanlig måte, ikke minst for å spare barn og foreldre for belastningene knyttet til en akuttplassering (Baugerud og Melinder, 2011). Blir saksbehandler gående for lenge i en beslutningsprosess som tross alt er preget av stor usikkerhet, kan en krise oppleves som en lettelse fordi den avklarer saken på en måte som bekrefter at det var god grunn til bekymring.
Helsetilsynets gjennomgang konkluderer imidlertid noe annerledes enn Fjeld (1984) og de andre studiene som er gjennomgått her, da det vurderes som nødvendig å ha sikret barnet beskyttelse i de fleste akuttvedtakene som ble gjennomgått. Det kan kanskje tenkes at økningen i meldinger på grunn av vold i familien og ulike former for overgrep, som sto for nærmere halvparten av meldingene i 2017 (kilde: SSB), også fører til at det vurderes som vanskeligere å la være å hasteplassere barn selv om barneverntjenesten allerede er inne i familien med tiltak. I sakene som ble gjennomgått, dominerte vold og rusmisbruk. Etter Helsetilsynets vurdering var den største svakheten manglende drøfting av alternative løsninger og hva som er tiltak til barnets beste i en akuttsituasjon (op. cit.:74). Faglig veileder for akuttarbeid i institusjon og beredskapshjem (Bufdir, 2015) beskriver ti kvalitetsmål for god praksis, hvorav bare ett handler om å opprettholde barnets viktige relasjoner (nr. 9). Ingen av målene handler om kortest mulig varighet. I tillegg anbefales at tvang brukes minst mulig, og at alternativer søkes (nr, 7), Barnets rett til medvirkning poengteres, men det sies ingenting om foreldrenes rettigheter. Dette er forståelig hvis hasteplasseringen er et ledd i en videre plassering utenfor hjemmet, men ikke hvis målsettingen skal være at barn kan flytte hjem når den akutte situasjonen er over. Som alternativer nevner Bufdir (2014:55-60) for eksempel familieråd, at man kan søke å plassere barnet hos slekt eller nettverk i den grad det er mulig, samt at både barn og foreldres medvirkning kan ivaretas bedre også i en akutt situasjon. Men spørsmålet er om det også er behov for en mer overordnet tenkning rundt hasteplasseringenes dynamikk, der et fokus på beskyttelse av barn må suppleres med et fokus på at familie og nettverk kan være spesielt viktig for barn som står foran en hasteflytting.
Er en annen tilnærming til barn og familier mulig?
Går det an å nærme seg familiene på en annen måte når situasjonen vurderes som akutt av barneverntjenesten? Lerum (2018) er opptatt av hva barnevernets overordnede syn på familiens betydning kan bety i akuttsaker. Han sammenliknet de 22 norske sakene som analyseres i Lerum (2017) med informasjon fra sju tyske saker. Utgangspunktet er at mens Norge har det som gjerne kalles et familieorientert og barnesentrert system, er det tyske systemet familieorientert og understreker at barn tilhører familien (op. cit.:8). Begge land er opptatt av å beskytte barn mot vold og omsorgssvikt, og begge land benytter seg av hasteplasseringer for å få dette til, men tilnærmingsmåten blir likevel forskjellig. I Tyskland benytter man seg i større grad av hasteplasseringer i slekt eller nettverk. Dessuten varer hasteplasseringene jevnt over kortere, og parallelt iverksettes hjelpetiltak. Mens man i Norge ser ut til å arbeide for å forlenge hasteplasseringen, inviterer den tyske modellen i større grad til dialog med sikte på å avslutte plasseringen. Begge land vektlegger informasjon fra barn sterkt, men i Tyskland arbeider man altså i større grad parallelt med foreldrene for å få til hjelpetiltak. Tysk barnevern ser ut til å oppnå nødvendig beskyttelse av barn samtidig som relasjonen til foreldre og familie opprettholdes. Lerum (2018:20) konkluderer med at forskjellene kan knyttes til at man i Norge i større grad ser barnet som et separat individ med egne behov, mens man i Tyskland forstår barnets situasjon innen familiekonteksten.
Forholdet mellom hasteplasseringer og beslutninger om omsorgsovertakelse
Er det lettere å forsvare den omfattende bruken av hastevedtak med at situasjonen virkelig var kritisk, selv om flesteparten av sakene er godt kjent for barneverntjenesten? Ser man akuttsakene isolert, er det selvsagt best å gjennomføre en hasteplassering hvis det virkelig er grunn til det. Men det kan fortsatt reises spørsmål om et hastevedtak er en måte å «løse» en for vanskelig beslutningssituasjon på der hvor langvarig kjennskap og investering i en familie, gjerne i samarbeid med andre, ikke har vært tilstrekkelig til å konkludere i forhold til om omsorgssituasjonen til et barn har vært for dårlig.
Følgelig bør også de dilemmafylte beslutningsprosessene om omsorgsovertakelse tas med i diskusjonen,. Er det generelt slik at usikkerheten knyttet til en beslutning om omsorgsovertakelse er for stor, slik at denne delen av beslutningsprosessen bør styrkes kompetansemessig på saksbehandlernivå supplert med bedre og tverrfaglig veilederkompetanse? (Christiansen og Anderssen, 2012) Gjennomgangen i denne artikkelen har vist at så lenge en hasteplassering fungerer som første ledd i arbeidet med en mer varig plassering utenfor hjemmet, må beslutninger sees som en del av en helheten i et saksforløp, ikke bare som et isolert akuttvedtak. Et hastevedtak har stor betydning for barn og familiers videre liv. Det bør være et etisk ansvar for barneverntjenesten å videreutvikle faglig praksis som skiller bedre mellom situasjoner som faktisk er akutte, og de som er en del av et mer langvarig sakskompleks der andre tilnærmingsmåter også er mulige
-
Fotnoter og referanser
1 Dessuten var formålet å få en bred situasjonsbeskrivelse gjennom å se på prosess og innhold i et utvalg enkeltsaker, samt få kunnskap om når det svikter eller går bra, hva som eventuelt svikter og hvorfor det svikter eller går bra (Helsetilsynet, 2019:5).
2 § 11 i barnevernloven av 1953 lød: «Hvor det er fare ved opphold, eller hvor det er nødvendig å sikre seg barnets person, kan helse- og sosialstyret la barnet foreløpig anbringe i familie, skole eller på annet hensiktsmessig sted. Når avgjerd av helse- og sosialstyret ikke kan avventes, kan de nevnte åtgjerder treffes av lederen av helse- og sosialstyret eller av påtalemyndigheten, eventuelt av lederen av sosialkontoret dersom kommunestyret har tillagt lederen denne myndighet.»
3 Juristen Rune Fjeld, nå assisterende fylkesmann i Hordaland, var den gang byråsjef i Sosialdepartementet. Undersøkelsen hans resulterte i et eget rundskriv som skulle innskjerpe bruken av § 11 i daværende barnevernlov, som lød: «Hvor det er fare ved opphold, eller hvor det er nødvendig å sikre seg barnets person, kan helse- og sosialstyret la barnet foreløpig anbringe i familie, skole eller på annet hensiktsmessig sted. Når avgjerd av helse- og sosialstyret ikke kan avventes, kan de nevnte åtgjerder treffes av lederen av helse- og sosialstyret eller av påtalemyndigheten, eventuelt av lederen av sosialkontoret dersom kommunestyret har tillagt lederen denne myndighet.»
Backe-Hansen, E. (1995). Committal to care in context. Children and Youth Services Review, 17, 401-415.
Backe-Hansen, E. (2001). Rettferdiggjøring av omsorgsovertakelse. En beslutningsteoretisk analyse av saksbehandleres beslutningsprosesser i en serie typiske saker om små barn. Oslo: NOVA, rapport 2/01.
Baugerud, G. A. & Melinder A. (2011). Maltreated children’s memory of stressful removals from their biological parents. Applied Cognitive Psychology, www.htpps:doi:10.1002/acp.1817.
Bufdir (2014). Akuttarbeid i kommunalt barnevern. Oslo: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Rapport. Lastet ned fra https://www.bufdir.no/global/nbbf/Barnevern/Akuttarbeid_kommunalt_barnevern.pdf 20.11.2018.
Bufdir (2015). Faglig veileder for akuttarbeidet i institusjoner og beredskapshjem. Lastet ned fra https://www.bufdir.no/Global/Fagveil_Akuttarbeidet_institusjon_beredskapshjem.pdf 20.11.2018.
Burns, K. & Skivenes, M. (2016). Child welfare removals by the state: A cross-country analysis of decision-making systems. Oxford: Oxford University Press.
Christiansen, Ø. & K. Havnen (2003). Plassering utenfor hjemmet – sammenbrudd eller gjennombrudd? I E. Backe-Hansen (red). Barn utenfor hjemmet – flytting i barnevernets regi. Oslo: Gyldendal Akademisk, ISBN 82-05-30174-3,s. 44-69.
Christensen, Ø. & Anderssen, N. (2010). From concerned to convinced: reaching decisions about out-of-home care in Norwegian Child Welfare Services. Child & Family Social Work, 15, 31-40.
Fjeld, R. (1984). Vedtak etter barnevernloven § 11 – midlertidig plassering. Oslo: Sosialdepartementets sammendragsserie, rapport nr. 4 1984.
Haugen, G. M. D., V. Paulsen & J. Caspersen (2017). Barnevernets arbeid med vold i minoritetsfamilier. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning, ISBN/ISSN: ISBN 978-82-7570-496-0, rapport.
Havik, T., Hjelmås, M., Johansson, M. & Jacobsen, R. (2012). Plasseringer i beredskapshjem – hvor lenge varer de? Tidsskriftet Norges Barnevern, 89, 250-266.
Helsetilsynet (2019). Det å reise vasker øynene. Gjennomgang av 106 barnevernsaker. Oslo: Statens helsetilsyn, rapport. Tilgjengelig på https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/publikasjoner/rapporter2019/helsetilsynet_rapport_unummerert_gjennomgang_106_barnevernsaker.pdf.
Lerum, A. (2017). Hastevedtak i barnevernet. I S. E. Tuastad og I. Studsrød (red). Barneomsorg på norsk: i samspill og spenning mellom hjem og stat. Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 9788215029818. s. 80-106.
Lerum, A. (2018). Emergency out-of-home placements, a comparison between child welfare practice in Germany and Norway. Revista de Asistentjã Socialã, 3, 7-21. Tilgjengelig på www.swreview.ro.
NRK (2018). “Kjære barnevernet. Jeg vil hjem til mi ekte mor.” NRK.no 3.10.2018. Lastet ned 3.10.2018 fra https://www.nrk.no/nordland/xl/fem-barn-akuttplasseres-hver-dag-i-norge-1.14082733.
Pedersen, A. Riiber (2016). Nok ern ok. En kvalittiv dokumentanalyse av akuttvedtak i den norske barneverntjenesten. Bergen: Universitetet i Bergen, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Masteroppgave.
Skotte, P. Storhaug (2018). Colligation in child welfare work: Decision-making in a case on the tipping point. Qualitative Social Work, 17, 115-132.
Slettebø, T. (red). (2018). Flyttinger i all hast. En tilstandsrapport om Bufetats og det kommunale barnevernets arbeid med akuttplasseringer i region Øst. Oslo: VID vitenskapelige høgskole, VID rapport 2018/3.
Stang, E. Gording (2018). Emergency placements: Human rights limits and lessons. I A. Falch-Eriksen & E. Backe-Hansen (eds). Human rights in child protection. Implications for professional practice and policy. London: Palgrave Macmillan, s. 147-166.
Storhaug, A. Skårstad med flere (2018). Prosjekttilbud. Akuttarbeid i det kommunale barnevernet. Trondheim: NTNU.
Storhaug, A. Skårstad, Kojan, B. Heggem & Fjellvikås, G. (2018). Norwegian child welfare workers’ perceptions of emergency placements. Child & Family Social Work, www.https://DOI:10.1111cfs.12599.
