Intervju

Studier av forholdet mellom gener og miljø forteller at vi er hverken «født sånn eller blitt sånn» – vi utvikler oss i et komplekst samspill mellom våre genetiske profiler og sosiale miljø. Hvordan arter dette samspillet seg?

Hvordan arter dette samspillet seg?  Spørsmålet rettes til Ted Reichborn-Kjennerud 1, spesialist i psykiatri, dr.med. og professor i psykiatrisk epidemiologi.

Jeg har forsøkt å finne måter å snakke om gener på som på en enkel måte forteller om dynamikken mellom menneskers genetiske profiler og deres sosiale omgivelser.  Det er jo blitt mer og mer vanlig å snakke om gener i forhold til idrett, som f eks de særegne genetiske potensialer til jamaikanske sprintere. Hvis f. eks. Usain Bolt hadde vokst opp et sted hvor det var lite interesse for å løpe fort, ville han ikke blitt verdens beste sprinter, selv med all verdens genetiske potensialer. Men han vokste opp i et miljø hvor det å løpe fort var noe alle drev med og ønsket å bli gode til. Dermed kunne hans genetiske potensiale utløses og utvikles. Jeg tror dette er en god illustrasjon på hvordan vi kan tenke om dette samspillet; sosiale miljøer gir muligheter for utvikling av genetiske potensialer, men også genetisk sårbarhet.  Her ser vi hva som for noen kanskje framtrer som et paradoks; dess bedre utviklings-muligheter for alle i et samfunn jo mer betydningsfulle er genetiske potensialer. I et fattig samfunn uten utviklingsmuligheter har genetiske potensialer mindre betydning. Vi må huske at gener alltid eksisterer i samspill med et miljø. Noen har f. eks. en genetisk sårbarhet som gjør at kroppen har vanskelig for å omsette fett, som igjen kan føre til en tidlig død. Nå har man utviklet dietter og medisiner som motvirker denne sårbarheten. 

På mange områder kan genene være mer betydningsfulle i samspillet mellom gener og miljø enn vi vanligvis forestiller oss. Vi tenker oss f eks at å begynne å drikke i ung alder fører til økt risiko for alkoholproblemer senere, og statistisk sett blir de som drikker som svært unge oftere alkoholikere senere.  Men det er en sterk genetisk komponent i alkoholisme, og det er denne genetiske disposisjonen som ligger bak både at man starter drikke tidlig og at man blir alkoholiker som voksen. Det er mange gode grunner til ikke å drikke når man er ung, men alkoholisme er primært ikke noe man lærer seg. Miljø preget av alkoholbruk utgjør større risiko for genetisk sårbare grupper enn for andre, og røykeforbudet bidrar til at personer som er genetisk tilbøyelig til avhengighet ikke begynner å røyke.

Hvor fleksibel er den genetiske profilen? Den berømte psykolog og genetiker Plomin 2 skriver i sin nye bok om genetisk ”blueprint”, dvs. at det finnes en indre genetisk  plantegning som styrer vår utvikling. Hva er dine perspektiv på dette?

Turkheimer 3 bruker følgende eksempel: Hvis du studerer et ferdigbygget hus kan du rekonstruere plantegningene som i sin tid skapte huset. Slik er det ikke med forholdet mellom gener og utvikling.  Her er forholdet mellom ”utfall” og genetiske profiler så komplekst at du ikke kan rekonstruere den første ”plantegningen”  gjennom å se på hva og hvem vi har blitt til senere i livet. 

Samspillet mellom gener og miljø kan være aktivt eller passivt. Mor og far bidrar f eks  både med gener og påvirker ditt sosial miljø, miljø og genetikk kan forsterke hverandre uten at barnet gjør noe aktivt. Musikalske foreldre gir sine gener videre til  barn som også vokser opp i et hjem med mye musikk. Personlighetstrekk, (som f eks utadvendthet) som er påvirket av genetikk, kan påvirke menneskene i deres omgivelser og dermed bidra til å skape et miljø som forsterker de genetiske trekkene. Med aktiv gen-miljø korrelasjon referer vi til at barnet eller ungdommen aktivt velger sitt eget miljø; personer med de samme interesser kan ofte velge å bli venner. Barn med atferdsproblemer eller ungdom med rusproblemer har en tendens til å velge venner med de samme problemene. 

Vi vet at barn som blir utsatt for overgrep har en tendens til selv å bli overgripere; dette kan være forankret i samspill mellom gener og miljø. Vi vet at du kan ha en genetisk profil som disponerer for atferdsproblemer, men at disse ikke nødvendigvis kommer til uttrykk i et omsorgsfullt og forutsigbart miljø. En eldre studie av barn på dårlige barnehjem i Finland gir et godt eksempel på interaksjon mellom genetiske profiler og sosiale omgivelser. Barna på barnehjemmet hadde en økt forekomst av schizofreni. Men når man så nøyere etter viste det seg at de barna som fikk schizofreni også hadde biologiske foreldre som hadde schizofreni. De alvorligste resultatene av et dårlig miljø var avhengig av at det også forelå en genetisk disposisjon for sykdommen. 

Hva med gener og vår forståelse av årsaker? Forteller genetisk forskning oss at ting vi har trodd hang årsaksmessig sammen ikke gjør det?

La oss starte med et eksempel; vi tror at mors røyking i svangerskapet bidrar til at barn får ADHD. Men hvis mor har gener som influerer hennes røykevaner - og hvis det er de samme genene som påvirker barnets utvikling av ADHD, er ikke lenger røyking årsaken.  Barnets diagnose skyldes dermed ikke primært røyking i svangerskapet men mors genetiske profil.  Vi fant også en effekt av fars røyking i svangerskapet og av mormors, dette kan ikke forklares via røykingens innflytelse på fosteret. Det er sannsynligvis ikke mors røyking som har effekt på barnet, men en underliggende genetisk sammenheng 

Hvis genene har slik betydning, kan man ikke da manipulere genene og forhindre f. eks. sykdomsutvikling?

Manipulering av gener for å forhindre psykiske lidelser høres foreløpig ut som science fiction. Det som er mer realistisk er å bruke funn fra genetikken til å utvikle medisiner. Rundt årtusenskiftet var det en boom i bioteknologiske selskap som var basert på denne forretningsideen. Hvis man f. eks. kunne identifisere genene som disponerte for å holde seg tynn (noen spiser jo godteri og fett og er like tynne) så kunne man lage medikamenter som kunne forhindre at folk ble tykke. Mange trodde at det eksisterte spesifikke gener med relativt store effekter for forskjellige vanlige sykdommer og tilstander, og da var jo slik medisin mulig. Men forskningen viser at de fleste vanlige sykdommer og trekk som for eksempel BMI (Body Mass Index / kroppsmasseindeks), kroppshøyde og lignende, ikke er påvirket av spesifikke gener med stor effekt, men hundrevis av gener med bitteliten effekt. Dette gjør at realisering av den bioteknologiske drømmen om genetisk baserte medikamenter er svært komplisert.  Det er sannsynlig at det kommer noe ut av denne forskningen, men naturen er komplisert, og jeg tror vi skal være glade for at mennesker er vanskelig manipulerbare. På mange måter er jo det fortrøstningsfullt. 

All disse ”smågenene” skaper komplekse mønstre. Det aktualiserer vel også spørsmålet om vi har en rekke psykiske problemstilstander, eller om mye av det som plager oss mennesker har grunnleggende felles faktorer? 

Komorbiditet betyr at feiler du det ene så feiler du ofte det andre - mange har flere sykdommer eller tilstander samtidig. Men disse sykdommen har kanskje felle røtter- begrepet om P-faktor peker mot at det er en underliggende psykopatologisk felles årsaksfaktor bak psykiatriske forstyrrelser.  Vi snakker f eks  om en G-faktor (general intelligence) i forhold til intelligens. En rekke ulike fremgangsmåter, inkludert moderne molekylærgenetiske metoder, har funnet stor grad av felles genetisk sårbarhet for psykiske lidelser, det ser ut som det finnes en P-faktor, en felles psykopatologisk faktor.  Men hvordan denne felles sårbarheten kommer til uttrykk varierer.  Her er vi tilbake til forholdet mellom ”plantegninger” (genotype) og uttrykk (fenotype); ulike tilstander utvikles i samspill med sosiale forhold.

Viktige begreper genetisk-sosialt samspill


Genotype og fenotype

Genotype og fenotype beskriver hvilke gener/genvarianter en organisme bærer på (gentype), og hva som kommer til uttrykk (fenotype). For eksempel ved øyefarge hos en person kan fenotypen være brune øyne, mens genotypen kan innebære bæreegenskaper av både brun og blå øyefarge.

Kormorbiditet

Kormorbiditet, samtidige sykdommer (samsykelighet), forekomst av flere ulike sykdommer eller lidelser samtidig hos samme person.

Pleiotropi

Pleiotropi (fra gresk: pleion - mer, full: og treipin - vende, snu) er et begrep innen genetikken. Det beskriver effekten av et enkelt gen på flere fenotypiske egenskaper.

Betyr dette at det er vanskelig å stille presise diagnoser? 

Det viser seg at det er vanskelig å bygge et diagnosesystem basert på genetikk. Når det gjelder hvilke kliniske implikasjoner moderne genetisk forskning har, i tillegg til å bidra til produksjon av nye og bedre medikamenter, er dette et vanskelig spørsmål å besvare. Jeg har holdt på mye med personlighetsforstyrrelser og komorbiditet med andre psykiske lidelser - hva fører til hva-  går årsaksforholdene begge veier eller bare en? Hva betyr dette i klinisk praksis; er det slik at hvis depresjon fører til personlighetsforstyrrelser så kan man behandle depresjon og så retter de andre forholdene seg? Slik er det nok ikke. Våre funn tyder på at det er klokere å intervenere i forhold til begge tilstander. Men dette vet vi for lite om ennå. 

I den berømte Dunedinstudien 4, hvor man har fulgt et par fødselskull i byen den lille Dunedin (i New Zealand) i over 40 år, intervjuer og studerer forskerne hele utvalget hvert annet år. Forskerne hevder nå at omkring åtti prosent av populasjonen i perioder har hatt psykiske problemer. Dette betyr at vi er skrudd sammen sånn at vi alle med stor sannsynlighet vil kunne få en diagnose på et tidspunkt, dvs. gjennom livet vil de aller fleste ha psykiske problemer en gang imellom.  Det er unormalt å ikke ha det. Det gir en annen vinkling på psykiske problemer, men det svarer ikke på spørsmålet om klinisk betydning av genetisk forskning

Nå er det en viss optimisme om hjerne-stimulering og liknende; noen studier tyder på at vel 20% av befolkningen forbruker mesteparten av sosialbudsjettene og fyller opp fengslene, og at disse kan identifiseres med problematisk utviklingsprofiler i treårs alder. Det kan vel tyde på at man bør utvikle tiltak for disse barn?

Her må vi skille mellom forebygging og diagnose. Spørsmålet blir om universelle tiltak, som gode barnehager, kan bidra til positiv utvikling ikke bare for barn som er sosialt sårbare-med f eks uheldig hjemmemiljø og uheldige lokale omgivelser, men for barn som er genetisk sårbare. Interaksjon mellom gener og miljø betyr at genene uttrykker seg gjennom miljøet og miljøet gjennom genene. Begrepet om ”løvetann barn” peker mot en genetisk sammensetning som gjør at de tåler til dels forferdelige ting, mens andre barn kan være svært sårbare. Forebygging innebærer at visse tiltak flytter deler av barnebefolkning fra en sårbar posisjon til en mindre sårbar, dvs. til et miljø som modifiserer uheldig genetisk utvikling på en positiv måte. 

Turkheimer har en studie hvor han viser at IQ hos barn i elendige miljøer med familier med lav inntekt og utdanning og dårlige skoletilbud nesten ikke påvirkes av gener. Etter hvert som de sosiale forhold bedres i et samfunn øker genenes påvirkning på barns utvikling, og i velstående miljøer med gode skoletilbud spiller genene en dominerende rolle når det gjelder individuelle forskjeller i IQ. Dette viser at det miljøet er bestemmende for om det genetiske potensialet for IQ skal komme til uttrykk.

Født sånn eller blitt sånn?

Vi vil lære stadig mer om det komplekse samspillet som utvikler individuelle uttrykk. Vi vet at intelligens så vel som schizofreni har sterke genetiske dimensjoner- men også at dette hviler på mengder av gener og komplekse samspill. Muligens et paradoks: Dess mer vi vet om genenes betydning dess mer innfløkte prosesser møter vi.

De fire «lovene» for atferdsgenetikk


De fire «lovene» for atferdsgenetikk er basert på empiriske studier. De tre første lovene er lansert av Eric Turkheim i 2005 5,  den fjerde av Chabris med flere i 2016 6.

Four Laws of Behavior Gentics:

First Law. All human behavioral traits are heritable.

Second Law. The effect of being raised in the same family is smaller than the effect of genes.

Third Law. A substantial portion of the variation in complex human behavioral traits is not accounted for by the effects of genes or families.

Fourth Law. A typical behavioral trait is associated with very many genetic variants, each of which accounts for a very small percentage of the behavioral variability.

 

  • Ivar Frønes

    Ivar Frønes

    Seniorforsker ved NUBU
  • Ted Reicborn-Kjennerud

    Ted Reicborn-Kjennerud

    Avdelingsdirektør ved Folkehelseinstituttet