Aktuelt

Fattigdom, omsorgssvikt og mislykket skolegang og utdanning kan gjøre gjenger til et fristed: et sted med anerkjennelse, respekt og tilhørighet. Nina Irene Jon, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, drøfter i denne artikkelen gjengkriminalitet i lys av marginalisering og maskulinitet.

Fra 50-tallets guttebander til dagens ungdomsgjenger

Ungdomsgjenger, unges voldsbruk og ungdomsran har nok en gang fått mye oppmerksomhet i offentligheten. Den siste Salto rapporten om Barne- og ungdomskriminalitet i Oslo med tall fra 2018 viser at  3 prosent av barn og unge i alderen 10-17 år registreres som siktet eller mistenkt for lovbrudd. Andelen barn og unge registrert for lovbrudd var synkende frem til 2015, for deretter å øke i 2018. Økningen gjelder særlig for unge gjengangere (det vil si de har blitt registrert for fire forhold innen et kalenderår). Fra rekordlave 88 registrerte unge gjengangere i 2015 var det i 2018 rekordhøye 182. Disse 182 gjengangere sto for 47 prosent av det totale antallet forhold i denne aldersgruppen. De unge gjengangerne begår i høy grad kriminaliteten sammen med andre. For aldersgruppen 18-22 år er utviklingen motsatt. Den har færre registrerte forhold, færre gjengangere og den sto bak færre forhold. I denne aldersgruppen var det også betydelig færre gjengangere med 10 eller færre forhold.

Halvparten har vært tvangsplassert av barnevernet, mange har storesøsken med mange registreringer hos politiet og en betydelig andel har vært ofre for vold i nære relasjoner, annen vold eller overgrep.

Den mest belastede gruppen er den som betegnes som gjentatte gjengangere. Det vil si unge som etter å ha blitt registrert som gjenganger igjen registreres i en periode på inntil fire år etter første registrering. Saltorapporten definerer 36 unge som gjentatte gjengangere og viser at denne lille gruppen «ikke representerte et gjennomsnitt av ungdomspopulasjonen». Oppvekstsvilkårene deres preges av fattigdom, trangboddhet og enslige forsørgere. Halvparten har vært tvangsplassert av barnevernet, mange har storesøsken med mange registreringer hos politiet og en betydelig andel har vært ofre for vold i nære relasjoner, annen vold eller overgrep.

Disse oppvekstsvilkårene har kjennetegnet  de mest belastede unge kriminelle guttene – for det er i all hovedsak snakk om gutter – gjennom tidene. Gjengkriminalitet blant arbeiderklassens gutter har utfordret det norske samfunnet siden 1950-tallet. Avisenes klipparkiver viser at politiet gjennom 50-årene hadde hendene fulle med å avsløre og rulle opp guttebander og bilbander som spesialiserte seg på alt fra tyveri av elektrisk utstyr, barbermaskiner og filmapparater til dynamitt, våpen og spesielle bilmerker (Telste, 2004, s. 5). Siden 50-tallet har hvert tiår bydd på nye grupperinger av ungdom som man har kunnet diskutere hvorvidt oppfyller kriterier for å betegnes som gjenger. Grupperingene har ofte hatt egne stiluttrykk, og de har ofte gjennom lovbrudd skapt stor bekymring for voksensamfunnet. Et gjennomgående kjennetegn ved de mest utfordrende grupperinger har vært at de har bestått av marginaliserte unge menn som gjennom å vise seg som farlige og å begå kriminalitet har søkt å oppnå anerkjennelse.

Kriminalitet – en ressurs for å «gjøre maskulinitet»

For gutter og menn med begrenset tilgang på andre ressurser, kan kriminalitet være en ressurs for å «gjøre maskulinitet» (Jon, 2007; Messerschmidt, 1993). Spørsmålet er hvordan man skal kunne «være noe til kar» når man ikke lykkes gjennom skolegang og utdanning, er fattig og ikke har noen posisjon i samfunnet. Unge, marginaliserte menn kan for eksempel gjennom vold og vilje til å slåss oppnå status, rykte og selvrespekt. Gjennom å begå kriminalitet kan de framstå og bekrefte seg selv som menn. De spiller på det eneste de faktisk har: Seg selv og kroppen sin. Unge gutter som begår kriminalitet har gjennom tidene presentert seg selv, blitt sett og forstått som tøffe gutter.  Også vinningskriminalitet kan for disse være en maskulin ressurs. Utbyttet av kriminaliteten, det å ha mye penger mellom hendene, kan bidra til en følelse av å være noe. Også i selve utøvingen av de ulovlige handlingene kan disse guttene vise fram både mot, teknisk dyktighet og smarthet. 

Et gjennomgående kjennetegn ved de mest utfordrende grupperinger har vært at de har bestått av marginaliserte unge menn som gjennom å vise seg som farlige og å begå kriminalitet har søkt å oppnå anerkjennelse.

David Toska formulerer det slik, i programmet Vårt lille land: «Du var noen da. Innenfor den verden (…). Så trekker du mot de som aksepterer deg for den du er og som du kan snakke med om alt». Røverradioen har et unikt intervju med tre gjengmedlemmer med tittelen «Livet som gjengmedlem» der også denne muligheten til å være noe framheves: «Du har kongestatusen din, ikke sant? (…) Hvem vil ikke være Konge på haugen?». Og nettopp her ligger noe av forebyggingens problem: Har vi ikke klart å stoppe dem på vei inn i gjengen, så gir gjenglivet en anerkjennelse og en følelse av å være konge på haugen med tilgang på «Mye penger. Fete biler. Fete damer». Riktignok et liv med mye omkostninger, men før de blir slitne og lei er det ikke lett å få dem ut av denne posisjonen. De opplever kanskje for første gang anerkjennelse. Ved å stå frem som «kriminell inntil beinet» som en av gjengutta Røverradioen har intervjuet gjør, får man jo vist at «man er noe».

Cowboymaskulinitet – et maskulinitetsprosjekt

Er man blant de tøffe gutta og har et maskulinitetsprosjekt som handler om å være «noe til kar», er det også en identitetstype som innebærer en «pakke» som forplikter. Man er ikke «tøff i trynet» og samtidig «feiger ut» når det kommer til å bryte en regel. Og man er ikke barsk og stjeler biler, og samtidig ivrigst på å rekke opp hånda og svare riktig på spørsmål på skolen. Kriminaliteten disse unge guttene begår, kan ses som et «ledd» i et mer omfattende maskulinitetsprosjekt. Det er hele dette prosjektet som vekker bekymring og uro hos de voksne rundt guttene – og ikke bare det enkelte lovbruddet i seg selv. Dermed blir også mindre alvorlige lovbrudd en kilde til bekymring.

Messerschmidt (1993) bruker begrepet opposisjonsmaskulinitet som betegnelse i sin analyse av unge kriminelle gutter, og framhever guttenes maskulinitetsprosjekt som en opposisjon mot skolen. Connell (1995, s. 111) betegner fattige, marginaliserte menns maskulinitetsprosjekter som protestmaskulinitet, som plukker opp temaer fra den hegemoniske maskulinitet og omformer dem i en fattigdomskontekst. Der begreper som protestmaskulinitet og opposisjonsmaskulinitet legger vekt på guttenes opposisjon, ønsket jeg et begrep som bedre fanger hva de trekker veksel på og valgte begrepet cowboymaskulinitet for å betegne et slikt maskulinitetsprosjekt (Jon, 2007). Noen sentrale kjennetegn ved cowboyhelten, slik jeg ser han, er at han selvsagt er fysisk sterk og uredd, intelligent, smart og også teknisk dyktig (trekker raskt – treffer alt) der han ensom kommer ridende inn i en fremmed landsby. Plottet er jo ofte at han allierer seg med landsbyfolket i kamp mot slike som ofte misbruker makt og rikdom til å undertrykke landsbyfolket – med loven i hånd og sheriffen på sin side. Helten tåler ikke urettferdighet og undertrykking og tar opp kampen. En mann mot systemet. Systemet som han alltid lykkes å bekjempe. Og til tross for at han har dannet sterke allianser og bånd til lokalbefolkningen (og minst én kvinne) underveis, avsluttes den klassiske cowboyfortellingen med at helten løsriver seg og igjen rir ensom ut i solnedgangen. Helten er seg selv nok! Han er uavhengig og selvstendig, uberørt av andre. Det er en ekstremt sterk fortelling om individualitet. Dette synes også i hans plassering i rommet – inne på saloonen setter helten seg alltid i et hjørne med ansiktet ut i rommet, alltid med full kontroll og oversikt. Stoler ikke på noen. En ekte helt er også ufølsom, selv-disiplinert og selv-kontrollert. Et sterkt bilde på disiplin og kontroll er heltens kontroll over egen kropp og smerte – i det han såres i kamp, for så å trekke seg tilbake under et tre og etter å ha helt litt whisky i såret og litt i munnen syr sammen sårene sine selv. 

Er man blant de tøffe gutta og har et maskulinitetsprosjekt som handler om å være «noe til kar», er det også en identitetstype som innebærer en «pakke» som forplikter. Man er ikke «tøff i trynet» og samtidig «feiger ut» når det kommer til å bryte en regel.

Gjennom dette begrepet lar jeg cowboyen få stå som representant for et mangfold av mytiske helteskikkelser som har en sentral plass i vår kultur. Dette utelukker ikke at motstand og opposisjon kan inngå som et hovedelement i et slikt maskulinitetsprosjekt. Begrepet er også egnet til å beskrive lignende maskulinitetsprosjekter hos helt andre grupper, for eksempel de unge kriminelle guttenes motstykke; unge politimenn (Finstad, 2000; Lander, 2014; Østli, 2009). Finstad (2000, s. 100) beskriver de som går under den interne politisjargongens begrep om «Sentrumsriggen». Dette er unge politimenn som «rigger» seg ekstra til med «ikke bare ett sett håndjern, men i alle fall to, og begge maksimalt synlige. Ikke bære vernevesten mest mulig diskret under sommerskjorta; det framstår som et poeng at omverdenen tydelig skal se at man er skodd for fare. (…) Det glinser i stål og styrke»  Som Finstad påpeker kan dette ses og forklares av de som «rigger» seg til ut fra en risiko- og sikkerhetstenking, men som hun kommenterer: «Den mest nærliggende forklaringen når man ser Sentrumsriggen utenfra, er at man blir tøff iført det lille ekstra».

Jeg ønsker å løfte fram hvordan unge gutter som begår kriminalitet som et ledd i utformingen av sin maskulinitet ser ut til å trekke veksel på sentrale elementer i mange vestlige mannsmyter (Ambjörnsson, 2001) som er viktige i vår kultur. Slike mannsmyter er i stor grad tilgjengelige for unge gutter gjennom populærkulturen – tegneserier, bøker, film, og ikke minst musikk. Når kriminalitet nyttes som en ressurs for å «gjøre maskulinitet» gjøres det gjennom å ta i bruk et repertoar som stadig gjentas i heltefortellinger i vår kultur. Som Søndergaard (2000, s. 87) framhever er dette en storyline som er lettest tilgjengelig for unge gutter: «den hegemoniske kulturs storylines for maskulinitet, sådan som de genfindes i fortællinger om farlige bedrifter, mod, individualitet, hierarki og mulighederne for at opnå andre mænns respekt». Maskuline mannsmyter gjentas og gjentas i ulike innpakninger. «In films, television programmes, advertising, newspapers, popular songs and novels, in narratives and images that press in from every side, men are invited to recognize themselves in the masculine myth» sier Easthope (1990, s. 166). Gutter som begår mye kriminalitet, og som ikke har tilgang på så mange andre maskuline ressurser ser ut til å ta invitasjonen på alvor. 

Gjenger handler om mer enn innvandrerbakgrunn

De siste ti-årene har «gjeng» langt på vei blitt synonymt med gjengdannelser og kriminalitet blant gutter med innvandrerbakgrunn. Jeg mener det i stor grad handler om at norsk arbeiderklasse har blitt svart, og at plassering i det norske samfunnet fortsatt er en viktig del av problemet. Disse guttene framhever ofte selv sin egen etniske kultur for å forklare hvorfor de er så opptatt av ære og respekt, og også forskere (Larsen, 1992; Lien, 2002, 2003, 2011) har vektlagt deres opprinnelseskultur. For eksempel skriver Lien (2003, s. 164): «Innvandrerne bringer med seg æreskodeksen fra føydale strukturer i u-land og inn igjen i vestlige samfunn.»  Prieur (2004) problematiserer ved hjelp av maskulinitetsperspektiver denne forståelsen ved å understreke at det ikke er sine besteforeldres æresforståelser de unge guttene med innvandrerbakgrunn prøver å etterleve når de snakker om ære og respekt, men at det snarere er snakk om deres delkultur, hvor ære, kameratskap, fysisk tøffhet og fetichering av mannskroppen går igjen. Slik jeg ser det handler det ikke (i hvert fall ikke utelukkende) om innvandrerguttenes opprinnelseskultur – men om sentrale kulturelle maskulinitetsidealer i vår vestlige kultur (Jon, 2007).

De er inspirert av kultur. Men det er en voldelig og vestlig gatekultur ikke en importert æreskultur. Hadde de forholdt seg til foreldrenes kultur, hadde de ikke hengt på Oslo City eller solgt hasj langs Akerselva. Det gir ingen ære.

Også Pedersen og Sandberg (2007) viser hvordan nøkkelen til guttenes liv ikke ligger i ideen om import av tilbakeliggende ideer om respekt og ære, gammelmodig maskulinitet og hyper-sensitivitet for krenkelser med basis i fjerne opprinnelseskulturer. De skriver: 

«Derimot ble vi overrasket over hvordan studier av gatekultur fra andre vestlige land hjalp oss til å forstå dem. (…) I dag trekker mange veksler på populærkulturelle elementer som amerikansk gangsterrap eller mafiafilmer. Guttene på gata er utstøtte, og de søker anerkjennelse og belønninger der de kan få det. Noen trenger penger, men viktigere er prestisje, status og konsum. De er inspirert av kultur. Men det er en voldelig og vestlig gatekultur ikke en importert æreskultur. Hadde de forholdt seg til foreldrenes kultur, hadde de ikke hengt på Oslo City eller solgt hasj langs Akerselva. Det gir ingen ære.»

Etniske minoritetsgrupper blir ofte gjenstand for forenklede ideer om hvem de er. Slike stereotypier kan lett føre til at disse unge begynner å leve opp til bildet som andre har av dem. Opererer media med bilder av ungdom med innvandrerbakgrunn som farlige, kan det lett oppstå grupper som nettopp iscenesetter seg selv som farlige. Det er ikke noe nytt at grupper av mennesker spiller på stereotypier for å få respekt. Både nynazister, motorsykkelgjenger, punkere og andre subkulturelle grupper gjør dette. Men det er alvorligere når gutter med innvandrerbakgrunn poserer som den «farlige utlendingen», fordi de spiller på hudfarge, og ikke klesstil og identitetstegn som kan skiftes ut. Dessuten bidrar de til stigmatisering av en større gruppe enn seg selv, da de bidrar til stigmatisering av hele gruppen av etniske minoritetsgutter (Sandberg, 2005).

Marginaliserte unge må bli inkludert i samfunnet

Selv har jeg studert arbeidet med de vanskeligste gutta som ble sendt til det som var barnevernets siste skanse på 1950- og 60-tallet, Foldin verneskole (tidligere Bastøy skolehjem). Guttene som ble sendt til Foldin var i all hovedsak marginaliserte gutter fra fattige hjem. De aller fleste bakgrunnshistoriene bærer preg av triste skjebner. Mange av dem framsto også som ofre. Ofre for omsorgssvikt, barnemishandling og noen også seksuelle overgrep. I beskrivelsene av guttenes oppvekst kommer det fram at mange av dem var ensomme, avviste barn. Det er mange historier om gutter som var avviste og utstøtte i egen familie. Særlig gjelder dette gutter hvor mor eller far hadde giftet seg på nytt. Også i lokalmiljøet så mange av guttene ut til å ha vært utstøtt. Mange av guttene hadde vært ofre for hva vi i dag ville kalle mobbing. Det er imidlertid ikke fordi guttene var ofre at barnevernsnemnda grep inn. Det var guttenes egne handlinger og atferd som førte dem til Foldin.

De aller fleste bakgrunnshistoriene bærer preg av triste skjebner. Mange av dem framsto også som ofre. Ofre for omsorgssvikt, barnemishandling og noen også seksuelle overgrep.

Likheten er altfor stor når Salto-rapporten jeg innledningsvis siterer beskriver oppvekstsvilkårene til de «gjentatte gjengangerne»: fattigdom, trangboddhet og enslige forsørgere. Halvparten har vært tvangsplassert av barnevernet, mange har storesøsken med mange registreringer hos politiet og en betydelig andel har vært ofre for vold i nære relasjoner, annen vold eller overgrep. Det er jo her vi må greie å sette inn støtet! At vi ikke har kommet lengre på 60-70 år opplever jeg som nedslående. Slik som på Foldin preges fortsatt tankegangen av at når den unge gjør noe galt, er det fordi vedkommende ikke helt forstår hva egne handlinger innebærer. De unges bakgrunn, hvor de kommer fra, deres utvikling og barndom, forsvinner lett fra dagsordenen. Skal vi forhindre utvikling av gjenger, må vi forhindre marginalisering og sosiale eksklusjon. Vi må forhindre at unge gutter ender opp i en situasjon hvor de ikke bare utfører kriminelle handlinger, men søker anerkjennelse og ære gjennom å iscenesette seg selv som farlige.

  • Vis referanser

    Ambjörnsson, R. (2001). Mannsmyter. James Bond, Don Juan, Tarzan och andra grabber. Stockholm: Ordfront.

    Connell, R. W. (1995). Masculinities. Cambridge: Polity Press.

    Easthope, A. (1990). What a man's gotta do : the masculine myth in popular culture ([Rev. ed.]. utg.). Boston: Unwin Hyman.

    Finstad, L. (2000). Politiblikket. Oslo: Pax.

    Jon, N. (2007). En skikkelig gutt : arbeidet med å forme en passende maskulinitet på Foldin verneskole 1953-1970. I(bd. nr. 31/2007). Oslo: Unipub.

    Lander, I. (2014). Doing the right masculinities right.  The police force as gendered practices. I I. Lander, S. Ravn & N. Jon (Red.), Masculinities in the criminological field : Control, vulnerability and risk-taking. Farnham: Ashgate.

    Larsen, G. (1992). Brødre : æreskamp og hjemløshet blant innvandringens ungdom. Oslo: Pax.

    Lien, I.-L. (2002). Ære, vold og kulturell endring i Oslo indre by. Nytt norsk tidsskrift, 19(1), 27-41.

    Lien, I.-L. (2003). Gjenger - et innvandringsproblem? I. Oslo: Cappelen akademisk forl., cop. 2003.

    Lien, I.-L. (2011). I bakvendtland : kriminelle liv. Oslo: Universitetsforl.

    Messerschmidt, J. W. (1993). Masculinities and Crime : Critique and Reconceptualization of Theory. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers.

    Pedersen, W. & Sandberg, S. (2007). Æreskultur eller gatekultur? Morgenbladet(Issue). Hentet fra https://morgenbladet.no/debatt/2007/areskultur_eller_gatekultur

    Prieur, A. (2004). Balansekunstnere : betydningen av innvandrerbakgrunn i Norge. Oslo: Pax.

    Sandberg, S. (2005). Stereotypiens dilemma ; iscenesettelser av etnisitet på "gata". Tidsskrift for ungdomsforskning, 5(2), 27-46.

    Søndergaard, D. M. (2000). Destabiliserende diskursanalyse: veje ind i poststrukturalistisk inspireret empirisk forskning. I H. Haavind (Red.), Kjønn og fortolkende metode : metodiske muligheter i kvalitativ forskning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

    Telste, K. (2004). Wild West på Oslo vest ; Frognerbanden i medienes søkelys. Tidsskrift for ungdomsforskning, 4(1), 3-26.

    Østli, K. S. (2009). Politi og røver. Oslo: Cappelen Damm.

     

  • Nina Irene Jon

    Nina Irene Jon

    Førsteamanuensis ved Politihøgskolen