Inga Bejer Engh er barneombud, og skal være barneombud fram 2024. Hun er jurist, og har tidligere jobbet som dommer og statsadvokat.
Over hele verden understrekes betydningen av barns stemme, Norge var tidlig ute her som vi var med barneombud. Hvordan skal vi gripe barns stemme? Barn er jo like ulike som voksne.
For å få innsikt i hvordan barn og unge har det, så må vi snakke med dem og lytte til dem.
Vi må jo forutsette at barns stemmer er like differensierte som voksnes, og at barns forståelse er like mye bundet til kontekst og det de opplever her og nå som det er for voksne. Her ser vi store utfordringer i forbindelse med tiltak og lover hvor barns stemme skal høres.
Det hender vi får tilbakemeldinger fra ulike aktører som ønsker å snakke med barn og unge om ulike temaer, men som er usikre på hvordan de skal gjøre det. I dag mangler vi dessverre et system for å finne fram til barnas meninger og erfaringer om temaer som handler om dem på en god nok måte.
Det er utarbeidet en rekke gode metoder for å for å komme i dialog med barn og unge om temaer som berører dem. Det er enkelt å komme i dialog med den «flinke elevrådsrepresentanten», men vi må også få med de spinkle røstene som ofte ikke høres.
Barn har, like lite som voksne, én felles stemme. Nettopp derfor er det så viktig å lytte til barn.
Vi må være sikre på at vi har fått med ulike barnegrupper og alle de ulike stemmene i en ekspertgruppe som skal gi oss et bilde av hva barn og unge mener om et konkret tema. Barn med ulik sosial og etnisk bakgrunn, kjønn og alder kan ha forskjellige opplevelser og meninger. Barn har, like lite som voksne, én felles stemme. Nettopp derfor er det så viktig å lytte til barn.
Stemmene deres gir oss en unik og nødvendig innsikt.
Vi skal også huske at det enkelte barn har unik kunnskap om i sin situasjon, selv om selvinnsikten hos barn som hos voksne ikke alltid er fullkommen.
La oss ta et eksempel; tenk at du er en lærer og gir de samme elevene en mengde anmerkninger for sin oppførsel uten at det fører til bedring. Anmerkningene er som vann på gåsa. Da er det åpenbart at du må sette deg ned med barna og spørre hva det er som er viktig for at de skal bidra godt til miljøet i klassen.
For å sikre god informasjon om et konkret prosjekt kan det av og til være nødvendig å samle inn data fra barn og unge fra hele landet, andre ganger er det tilstrekkelig å få inn stemmer med lokal forankring.
Det er viktig at tiltakene for å høre barn er transparente, det vil si at både saken – hva skal de uttale seg om – og stemmene, hva de sier, er åpent tilgjengelig. Og ikke minst er det viktig å følge metodiske prinsipper som sikrer at barns stemme må være fri.
Vi vil miste kunnskap om mangfoldet hvis vi bevisst eller ubevisst påvirker hva barna svarer.
Det understrekes ofte at tiltak og politikk for barn må være basert på kunnskap. Hvordan forstår du begrepet «kunnskapsbasert»?
Kunnskapsbasert betyr ikke bare basert på forskning, selv om det er svært viktig. Kunnskap hviler på at vi setter sammen forskning, brukernes opplevelser og forståelse, og profesjonelle praktikeres erfaringer.
Der forskning er blikket ovenfra, er barns egne perspektiv blikket nedenfra.
Erfarne praktikere ser ofte mønstre som forskningen og brukere ikke så lett får øye på. Å identifisere effekten av tiltak krever alle disse perspektivene.
Jeg er litt overrasket over hvor lite det investeres i å finne ut om det vi gjør har den effekten vi mener eller håper det skal ha. Det settes ofte i gang tiltak vi ikke vet om fungerer, og det bekymrer meg.
Vi kan ikke vurdere innsats for barn etter mengden eller omfanget av ting vi gjør, innsats for barn må, som andre ting, vurderes etter om det virker. Det kan være viktig at brukere er fornøyde der og da, men det betyr ikke at tiltakene virker etter hensikten.
Jeg er litt overrasket over hvor lite det investeres i å finne ut om det vi gjør har den effekten vi mener eller håper det skal ha.
Vi trenger, som jeg sa, å sette sammen ulike perspektiv; brukernes, praktikernes og forskningens for å gripe tiltakenes effekt.
En trygg digital hverdag for barn og unge er en av ombudets målsettinger - hvordan oppnå dette?
Her er vi tilbake til kunnskap fra barns egne stemme. I min tidligere jobb som dommer dømte jeg ved flere anledninger barn helt ned i 15-årsalder for å dele seksualiserte bilder av jevngamle- eller mindreårige barn.
Da jeg begynte som ombud var jeg opptatt av at barn og unge skulle forstå konsekvensene av å dele nakenbilder og at dette kunne være straffbart. I forbindelse med vårt prosjekt Trygg digital hverdag hadde vi en ungdomsgruppe som skulle gi oss råd. Jeg husker en av dem sa til meg at «tror du dette hjelper? Det går rett over hodet på meg».
Det fikk meg til å tenke. Jeg var også i Danmark for å hente nye perspektiv, der hadde de valgt å straffeforfølge hundretalls av ungdommer som hadde delt en video hvor en ungdom ble seksuelt utnyttet.
Og hvilken konsekvens hadde det?
Ungdom fortsatte å dele videoen selv etter at media skrev om straffeforfølgningen av store grupper ungdommer.
Jeg husker en av dem sa til meg at «tror du dette hjelper? Det går rett over hodet på meg».
Dette viser at når vi skal finne strategier for å forhindre risikoatferd, så er det viktig å lytte til de som dette dreier seg om. Ellers risikerer vi å kjøre oss fast, og i verste fall bidra til verre situasjoner enn det vi skal bekjempe.
Variasjonene i barn og unges stemmer får oss også til å tenke over hva våre egne stemmer kan være preget av. Forskere, byråkrater og teoretikere er ikke hevet over sine personlige opplevelser og sosiale bakgrunn.
Vår forståelse influeres av våre erfaringer.
Du har flere ganger understreket betydning av å tenke gjennom konsekvenser og strategier før vi handler – kan du utdype dette?
Jeg savner analyser av konsekvenser.
Tydeligst ser vi dette der vi foretar store systemendringer, vi mangler gode grundige konsekvensutredninger. Se for eksempel rusreformen. Bra å legalisere, men vi må ha systemer på plass som overtar etter justis, og som forteller kommunene hva de skal gjøre.
Vi kan ikke bare tro at dette løser seg av seg selv, vi må ha tydelige føringer på plass som er forpliktene for den enkelte kommune.
Da loven ble endret ble ikke ungdommene som tidligere var i kriminalomsorgen borte, de forsvant inn i barnevernet.
Et annet eksempel: Når det gjelder ungdom og straff ble et samlet Storting for ikke lenge siden enige om at barn ikke skal i fengsel – i tråd med barnekonvensjonen. Jeg har etterspurt gang på gang, hvor var konsekvensutredningen som forteller hvordan vi skal møte den nye situasjonen.
Vi skal ikke gå så langt tilbake i tid hvor fengsel var mer vanlig. Da loven ble endret ble ikke ungdommene som tidligere var i kriminalomsorgen borte, de forsvant inn i barnevernet.
Det ser ut til at det ikke ble gjort en skikkelig konsekvensutredning som sa noe om hvordan barnevernet skulle møte denne situasjonen, både med hensyn til tilgjengelige tiltak, kompetanse og ressurser.
Dette er en gruppe ungdom med ofte store sammensatte utfordringer og som det ofte er krevende å komme i posisjon til å hjelpe.
Mye av diskusjonene vi har sett i det siste, om barn som begår alvorlig og gjentatt kriminalitet, dreier seg om dette.
Kriminelle ungdom, av den typen som har vært beskrevet i Aftenposten våren 2020, ødelegger ikke bare livet for seg selv, de etterlater seg også en mengde offer som vi vet kan preges av dette i årevis. Ofrene hevder noen ganger at de glemmes, hvordan skal vi sørge for å se også dem?
For meg er dette overhodet ikke uforenlige størrelser, tvert imot.
Mange unge lovbrytere ødelegger ikke bare sitt eget liv, men skader også mange andres, som kanskje får dypere sår enn man ofte tror.
Det understreker igjen betydningen av tidlig innsats for å hjelpe og støtte, ikke bare for de som er på vei ut i vold og kriminalitet, men også for alle deres mulige framtidige offer.
Men vi må holde fast ved at det aller viktigste for oss som samfunn at ungdommens kriminelle løpebane stoppes. (...) Det hjelper ikke å låse døren og håpe på at det går over.
Når det gjelder ofrene må vi også tenke på hva de trenger for å få en gjenoppretting. De trenger å bli trodd, de trenger at det blir en reaksjon, de trenger kanskje støtte.
Jeg skjønner at noen kan oppfatte det som at det enkelte ganger blir et ensidig søkelys på lovbryteren, det er det viktig at vi unngår.
Men vi må holde fast ved at det aller viktigste for oss som samfunn at ungdommens kriminelle løpebane stoppes.
Da må vi ha systemer som tar tak i de bakenforliggende årsakene til kriminaliteten, ellers vil det som oftest bare fortsette.
Det hjelper ikke å låse døren og håpe på at det går over. På dette området er vi dessverre ikke i mål. Ved innføringen av ungdomsstraffen, som er et alternativ til ubetinget fengsel for ungdom, var tanken at tiltak som skulle settes inn i straffen skulle ta tak i de bakenforliggende årsakene til kriminaliteten.
En god og viktig tanke, men hvor vi nå ser at innholdet av tiltakene som settes inn avhenger av hva kommunen der ungdommen bor har tilgjengelig av tiltak.
At muligheten en ungdom har til å komme seg ut av kriminalitet avhenger av bosted, er etter mitt syn et klart brudd på barns rett til likebehandling.
Her finnes jo tiltak som kan forebygge kriminalitet på offentlig sted. Kameraer på T-baner og plasser skaper trygghet ved at det finnes informasjon om personer og forløp hvis noe skjer. Noen er kritiske og mener dette kommer i konflikt med personvernet. Hva er ditt syn her?
Her er det ulike syn blant jurister.
Jeg synes at noe av det viktigste et samfunn skal og kan tilby sine borgere er trygghet. Dette er den store samfunnskontrakten, det er statens primære mål og oppgave at alle borgere, små og store, skal være trygge.
Tiltak for trygghet må sikre alle, også de mest sårbare. Det hjelper ikke med mye personvern hvis du er utrygg, trygghet er jo essensen i personvernet.
Svært mange straffesaker jeg har hatt, har blitt oppklart nettopp på grunn av kameraer. Jeg husker en sak med en ung funksjonshemmet mann som ble slått ned og trakassert på en buss; dette ble oppklart takket være opptak fra kamera.
For meg er slike kamera viktige både ved sin forebyggende effekt, og ved at økt oppklaring gir inngripen som forhindrer videre kriminalitetsutvikling.
Kameraer er Universelle tiltak – de er rettet mot alle, men særlig viktige for noen få. Gjelder ikke dette i store deler av barnepolitikken?
Jeg vil bruke skolen som eksempel.
Skolen må nettopp favne alle og sikre de mest sårbare. Dette er en vanskelig, men ikke umulig oppgave. Ikke bare trenger vi det vi kaller tilpasset opplæring og spesialpedagogiske perspektiv, skolen trenger også en god helsetjeneste.
Hvis det er noe jeg har sett, fra de jobbene jeg har hatt i justissektoren, så er de økonomiske og menneskelig kostnadene ved mangel på god tidlig innsats.
Og dette må veves sammen som en reflektert ramme omkring barns læringsmiljø.
Ikke fordi at det er en haug med elever som trenger dette, men fordi vi gjennom det vanlige skolemiljøet skal sikre utviklingen også for de få som trenger særlig støtte.
Dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Vi investerer i tiltak i normalhverdagen nettopp for å hindre risikoutvikling. Det betyr jo at kvalitetene ved skolen og barnehagen, som er de grunnleggende universelle tiltak for barn, blir forferdelig viktig.
Hvis det er noe jeg har sett, fra de jobbene jeg har hatt i justissektoren, så er de økonomiske og menneskelig kostnadene ved mangel på god tidlig innsats. De økonomiske kostnadene ved å ikke investere tidligere er faktisk gigantiske.
De menneskelige kostnadene er kanskje ikke så lett å se for den som ikke er innenfor systemene. Jeg har sittet både som statsadvokat og dommer og sett resultatene av dårlige tverrfaglig samarbeid.
Tidlig innsats er jo et moderne mantra?
Det dreier seg ikke bare om å gjøre noe tidlig, men om hva man gjør og hvordan.
I mai 2020 hadde Aftenposten en lengre artikkelserie om to svært unge brødre med en lang og alvorlig kriminell historie. Disse ungdommene tenker jeg er et eksempel på det. Tiltakene må stå i forhold til utfordringene barna og familien har. Eller blir det ingen endring
Dette er vel et hjertesukk, men er alle som skal forstå barn som er i ferd å falle utenfor er klar over hvor ulikt deres eget liv og klientenes liv ofte er.
Tidlig innsats krever ressurser i form av midler og kompetanse.
Barnevernet trenger kompetanseheving, dette er et av samfunnets mest komplekse felt ofte inngripende myndighetsutøvelse. Her kreves evne til fordypning og analyse av sammensatte problemer, og ikke minst god relasjons- kompetanse. Det er åpenbart behovet for en mastergrad.
Samtidig så har jeg tenkt noen ganger, når jeg har møtt disse her røffe gutta som skal hjelpes og følges opp, de møter mange som prøver å forstå dem. Dette er vel et hjertesukk, men er alle som skal forstå barn som er i ferd å falle utenfor er klar over hvor ulikt deres eget liv og klientenes liv ofte er.
Hva er barnevernets og barnepolitikkens grunnleggende utfordring nå?
Jeg tror at en av barnevernets og barnepolitikkens grunnleggende utfordringer er langsiktighet.
I vårt samfunn må vi, som alle understreker, investere tidlig for å bidra til at barn utvikler seg på en måte som gjør dem i stand til å fungere best mulig i voksenlivet.
Jeg vet ikke riktig om vi erkjenner hvor viktig dette er.
Dagens Næringsliv skrev for en tid siden at Giske var tildelt en plass i den «lite prestisjetunge barne- og kulturkomiteen». Dette burde jo være den mest prestisjetunge komiteen på Stortinget.
Vi må bli flinkere til å bruke ressursene tidlig og ikke alt til å reparere skadene av manglende god tidlig innsats, som er det mye av justisbudsjettet går til i dag. Så må vi heve prestisjen til de som jobber med å forbygge risiko for skjevutvikling, både på individ og systemnivå.
Dagens Næringsliv skrev for en tid siden at Giske var tildelt en plass i den «lite prestisjetunge barne- og kulturkomiteen». Dette burde jo være den mest prestisjetunge komiteen på Stortinget. Dette er de som, ved å få på plass gode systemer, kan redusere justisbudsjettet.
En annen utfordring er at det politiske system er kortsiktig.
Politikere er på valg for korte periode, det er ikke så lett å si at nå skal vi investere masse penger i noe som ikke synes før om mange år. Så ofte handler vi uten å bruke tid på å tenke over hvordan vi bør gjøre dette, som ved manglende konsekvensutredninger.
Barns utvikling – samfunnets viktigste sosiale, kulturelle og økonomiske arena – krever langsiktig tenkning og planlegging. Politikere fortjener å høste æren for de langsiktige reformene.
Den grunnleggende utfordring når det gjelder innsats for barn er å tenke langt i et kortsiktig system.
-
Vis referanser