Behandlingsmøter i korona-tiltakenes tid

Da Helsedirektoratet 15. mars 2020 fattet vedtak om stenging av en rekke virksomheter innen privat og offentlig sektor, innebar det en akutt utfordring for å opprettholde og gjennomføre terapeutisk virksomhet i Norge.

Det rammet også de tre behandlingsmetodene for barn og unge med alvorlige atferdsvansker som implementeres ved utviklingsavdeling ungdom ved NUBU:

Multisystemisk terapi (MST), Funksjonell familieterapi (FFT) og Behandlingsfosterhjem (TFCO). Samtlige er organisert som spesialisttjenester i barnevernet (hovedsakelig Bufetat).

I disse metodene er det en grunnleggende holdning at team og terapeut gjør alt som er nødvendig for at barn, ungdom og familier skal få best mulig og varig utbytte av behandlingen.

Dette kan beskrives som «stå-på-vilje» eller «whatever it takes»-holdning - at terapeuten og teamet alltid går de ekstra skrittene som er nødvendig i en gitt situasjon for å understøtte familiens endringsarbeid.

Hyppige fysiske møter er et vesentlig virkemiddel i det terapeutiske arbeidet.

Så da koronatiltakene ble introdusert og det ikke lenger var mulig å møtes ansikt til ansikt, utgjorde det en vesentlig barriere.

Siden ungdommene og familiene står oppe i svært utfordrende situasjoner, var dette en alvorlig risikofaktor for kvaliteten på og utfallet av behandlingen.

Hektisk arbeid for å finne alternativer til fysiske møter

I løpet av mars og april pågikk det et hektisk arbeid på alle samfunnsnivåer med å begrense smittespredning, og samtidig sørge for at nødvendig behandlingsarbeid kunne opprettholdes.

Helsedirektoratet innførte som nevnt en øyeblikkelig nedstengning av en rekke virksomheter den 15. mars. Den 27. mars kunngjorde Helse- og omsorgsdepartementet Forskrift om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (Covid-19-forskriften), hvor det ble åpnet for fysiske møter så lenge kravene til smitteverntiltak var oppfylt.

I disse metodene er det en grunnleggende holdning at terapeuten og teamet alltid går de ekstra skrittene som er nødvendig i en gitt situasjon for å understøtte familiens endringsarbeid.

Parallelt arbeidet Bufdir og Bufetat med å klarere juridiske forhold rundt terapeutisk bruk av digitale videomøter, sette opp sikre tekniske løsninger for dette, og gi nødvendig opplæring og brukerstøtte.

Dette tok tid, og dermed oppstod det både regionale og lokale forskjeller i bruk av fysiske møter, kontra alternative møteplattformer. Dette handlet både om tekniske, praktiske og geografiske forhold.

Der videoløsninger ble tatt i bruk, krevde det ofte at terapeuten måtte bistå familiene med teknisk hjelp. Det var altså barrierer på en rekke nivåer som måtte løses.

Hvordan møtte behandlingsteamene denne situasjonen? Og er det lærdom å hente ut av dette til senere bruk?

Disse spørsmålene dannet utgangspunkt for at utviklingsavdeling ungdom ved NUBU tok initiativ til en ukentlig kartlegging i april 2020 av i hvilken grad terapeutene hadde kontakt med familiene, og på hvilken måte: per telefon, som digitale videomøter, eller som fysiske møter på måter som likevel ivaretok smitteverntiltakene.

Denne kartleggingen inngår i en større sammenheng, hvor også familier og ungdommer under behandling i metodene, ble spurt om å fylle ut et spørreskjema om opplevelsen av behandlingen de mottok.

De ble i tillegg spurt om koronasituasjonens innvirkning på familien og de vansker de søkte hjelp om.

Svarene på spørreskjemaundersøkelsen og kartleggingen av møteformat og -frekvens, vil senere bli analysert opp mot kvalitetssikringsdata som rutinemessig blir samlet inn, blant annet behandlingsresultater¹. 

I denne omgang vil vi presentere noen overordnede resultater fra kartleggingen av hvordan behandlingsmøtene ble gjennomført.

Resultater for MST

I og med at kartleggingen startet etter at koronatiltakene var satt i verk, har vi dessverre ingen baselinje å presentere.

Men et antall på 2,5 møter per familie per uke er i tråd med retningslinjene for MST. I grafen ser vi at det totale antall møter i april, det vil si etter at koronatiltakene trådte i kraft, ligger relativt konsistent på 2,5 – 3 møter.

For MST var det i hovedsak MST-konsulentene som foretok innsamlingen og registreringen av møtedata.

I påskeuka, uke 15, var det ikke konsultasjoner i alle team, og for flere team ble det registrert samlede data for uke 15 og 16. I grafen er derfor det ukentlige snittet for uke 15 og 16 presentert.

Terapeutene og teamene formidler at de i stor grad har funnet kreative løsninger for å møtes fysisk med familiene og samtidig ivareta kravene til både smittevern og konfidensialitet

Det tok noe tid fra koronatiltakene ble satt i verk til juridiske og tekniske løsninger var på plass for bruk av videokonsultasjon.

Vi ser at det var en gradvis økning i bruken av videomøter frem mot uke 17, da det igjen avtok noe. Dette motsvares av en høy bruk av i hovedsak telefonmøter i uke 12, med en tilsvarende reduksjon frem mot uke 17. I uke 18 var det flere telefonmøter og færre videomøter igjen, parallelt med at fysiske møter økte noe.

Vi forutsetter at normen før koronatiltakene var at alle behandlingsmøter skjedde fysisk, og alt vesentlig hjemme hos familien. Videomøter var ikke i bruk, og behandlingsmøter per telefon svært unntaksvis.

Det har skjedd en gradvis gjenopptakelse av fysiske møter i perioden.

Terapeutene og teamene formidler at de i stor grad har funnet kreative løsninger for å møtes fysisk med familiene og samtidig ivareta kravene til både smittevern og konfidensialitet – ved å møtes for eksempel på familiens terrasse, side om side i hver sin bil med nedrullede vinduer, eller ute i en park.

Her er det endel regionale forskjeller, avhengig av hva som har vært gjennomførbart på grunn av vær og temperatur i perioden.

Resultater for FFT

For FFT var det teamveilederne som samlet inn og registrerte møtedata.

Kartleggingen inneholder dermed data helt tilbake til uke 12 – det vil si første uke etter at koronatiltakene trådte i kraft. Den inneholder også data for påskeuka, uke 15. Som for MST, har vi heller ingen baselinje for FFT.

I FFT krever behandlingen at terapeuten møter familien samlet. Og det vi ser er at møteaktiviteten i utgangspunktet hadde gått ned i uke 12, mens det foregikk avklaringer av hvordan fortsatte behandlingsmøter kunne skje.

Deretter gikk møteaktiviteten opp og stabiliserte seg rundt et gjennomsnitt på cirka 0,9 per famile per uke, med unntak av påskeuka.

Etter påske ble pålegget om hjemmekontor etter hvert opphevet og teamene fikk anledning til å møte familiene fysisk igjen (med strenge smitteverntiltak).

Derfor ser vi at graden av fysiske møter gikk raskt opp, og video- og telefonmøter ble redusert i omtrent samme takt.

Resultater for TFCO

I Norge var det våren 2020 kun to TFCO-team (to nye team er p.t. under oppstart).

Siden antallet ungdom og familier i behandling i TFCO er lavere enn for de øvrige metodene (totalt seks i perioden), er det lite hensiktsmessig å presentere resultatene grafisk.

Her var det teamlederne (behandlingsleder) som samlet inn og registrerte møtedataene, og de strekker seg fra uke 12 til uke 18.

I TFCO er det vanligvis møter både med ungdommen alene (individualterapi og sosial ferdighetstrening), med opprinnelsesfamilien (familieterapi), og ukentlige veiledningsmøter med behandlingsfosterhjemmet. TFCO-teamet treffes også en eller flere ganger ukentlig for behandlingsevaluering- og planlegging.

I kartleggingsperioden var det så godt som ingen fysiske møter for noen av teamene.

For det ene teamet foregikk behandlingsmøtene i teamet og veiledningsmøtet per telefon i uke 12, og deretter ble de gjennomført som videomøter.

Utover det skjedde nesten all individualterapi og familieterapi per telefon (et snitt på tre telefonmøter per sak per uke, i tillegg til tett kontakt på sms). Det pågikk ingen sosial ferdighetstrening i perioden.

For det andre teamet foregikk alle behandlings- og veiledningsmøter på video, supplert av kontakt per telefon.

All individualterapi og familieterapi skjedde per telefon (et snitt på 12 telefonmøter per sak per uke, i tillegg til kontakt på sms). I tre av ukene ble det gjennomført ferdighetstrening på video.

Denne ulikheten i aktivitet mellom teamene kan skyldes ulike faser i behandlingsarbeidet, samt at kartleggingen er basert på et svært lavt antall ungdom og familier.

Oppsummering – erfaringer med verdi for framtidig praksis

Kartleggingen viser at på tross av akutte tiltak som forhindret fysiske møter i tradisjonelt format, var behandlingsteamene raske til å finne løsninger som medførte at behandlingene kunne fortsette med samme intensitet som før.

Endel av erfaringene fra denne perioden kan være av verdi for framtidig praksis.

Blant annet har tiltakene medført erfaring med og økt kompetanse i bruk av digitale møteplattformer blant både ansatte, samarbeidspartnere og familier.  Det var flere eksempler på at terapeuten bistod familiene med teknisk hjelp til å ta i bruk videomøter til å begynne med. 

I klinisk sammenheng kan dette for eksempel åpne for å vurdere delvis bruk av videomøter når familien bor langt unna, eller at en forelder som er bortreist på jobb likevel kan delta i behandlingen digitalt.

Det kan også være en måte å få med ungdom som ikke ønsker å sitte i samme rom som sine foreldre under behandlingsmøtet.

Tiltakene medførte erfaring med og økt kompetanse i bruk av digitale møteplattformer blant både ansatte, samarbeidspartnere og familier. 

Videomøter kan dessuten være et alternativ til telefonmøte – ved at det  oppleves nærere, mindre distansert og gir mer informasjon.

Dette kan gjelde kliniske møter, men også for eksempel veiledning og konsultasjonsvirksomhet overfor teamene og samarbeidsmøter med andre instanser og hjelpetjenester.

Vi vet ennå ikke hvorvidt endringene i måten behandlingen har blitt gjennomført på har fått konsekvenser for familienes opplevelse av behandlingen eller for behandlingsresultatene.

Dette er analyser vi vil komme tilbake til så snart alle ungdommene og familiene det gjelder har fullført sine behandlingforløp.

Takk til terapeuter, veiledere og konsulenter i MST, FFT og TFCO for innsatsen med å registrere møtedata, og til MST-konsulentene og teamet ved utviklingsavdeling ungdom ved NUBU for utforming og organisering av undersøkelsen og for verdifulle innspill til denne artikkelen!