Artikkel

Hvordan følger barndommen oss gjennom livet? Og hvordan kan forskning på dette bidra til utvikling av intervensjoner?

Forskning kan virke komplisert og abstrakt, og det kan være vanskelig å se hvilken praktisk betydning forskning har for menneskers liv. Vi vil derfor se nærmere på hvilken innvirkning internasjonale studier har på utviklingen av intervensjoner for barn og unge. Denne gangen ser vi på studien: «Childhood forecasting of a small segment of the population with large economic burden».                                                             

Et berømt prosjekt i New Zealand - The Dunedin Study - har lært oss mye om hvordan forhold i barndommen følger oss videre gjennom livet. Den startet med at en gruppe forskere valgte ut et fødselskull i den lille byen Dunedin, konkret nesten alle barn født fra 1. april 1972 til ut mars 1973, i alt 1037 av dem.

Meningen var opprinnelig å følge dem gjennom barndommen, men det utviklet seg til en studie hvor man har fulgt barna gjennom store deler av livet. Ved hjelp av unike data om personer som har blitt studert gjennom livsløpet, kan man prøve å besvare på hvilken måte «the child is the father of the man».

I artikkelen «Childhood forecasting of a small segment of the population with large economic burden» studeres ikke forholdet mellom barndom og voksen alder generelt. Den har et presist og avgrenset utgangspunkt: I hvilken grad kan spesifikke problemer i voksen alder identifiseres som særegne trekk i tidlig i barndom? Og hvis så - kan man forebygge utviklingen?

Hvis livsløpene til en gruppe personer forbedres vil dette slå ut på mange ulike sektorer

Artikkelen har både en psykologisk og økonomisk vinkling: Sosiale problemer er uhyre kostbare. Hvis man kan finne måter å begrense dem på vil dette spare enkeltindivider for problemer og samfunnet for enorme utgifter.

Analysene viser at omkring en femtedel av deltakerne i studien ved en alder av 38 år sto for 66 prosent av velferdsutbetalinger, for 78 prosent av reseptbelagt medisinbruk 57 prosent av hospitalopphold og 81 prosent av utført kriminalitet. Gjennom data over livsløpet kan vi studere livsløpsutvikling og samspillet mellom ulike livsområder, og ikke minst, samspillet mellom aldersfaser.

Studien viser hva man også finner i andre sammenhenger: At tiltak som sosialhjelp, medisinering, kriminalitetsbegrensing osv. i stor grad retter seg mot de samme personene.

Dette forteller oss at hvis livsløpene til en gruppe personer forbedres vil dette slå ut på mange ulike sektorer. Men sektortenkningen medfører at vi får oppsplittede og feilaktige bilder av utviklingen. Vi vet at alt henger sammen, men det er vanskelig å identifisere samspillet.

Vanligvis studeres oppsamling av risiko ved at man ser på hvordan økende antall risikofaktorer påvirker utviklingen. I denne studien snur man dette en måte på hodet; her identifiseres personer med problemer i voksen alder og så følger man dem gjennom livsløpet ned i barndommen.

Hvis vi skal oppnå noe gjennom avgrensede intervensjoner kreves det at man identifiserer faktorer som man rimelig enkelt kan gjøre noe med

En rekke studier forteller at problemer i voksen alder er knyttet til sosial bakgrunn i barndommen. Statistisk sett varierer sannsynligheten for framtidige problemer med foreldres utdanning og inntekt, med bomiljø og skolemiljø. Å forandre dype sosiale strukturer krever endringer på politisk og økonomisk nivå.

Hvis vi skal oppnå noe gjennom avgrensede intervensjoner kreves det at man identifiserer faktorer som man rimelig enkelt kan gjøre noe med. Dunedin-studien identifiserer en slik faktor som kalles «hjerne-helse»1,  som omtales som barnets «neurocognitive status» og som identifiseres ved tre års alder.

Nå vil dette henge sammen med sosiale forhold, men er ikke forutbestemt av dem. Vi kan påvirke utviklingen av barnets «hjerne-helse».

Men selv om de som har problemer når de er 38 år i stor grad også hadde det når de var tre år, er det mange barn som viser mulige tegn på utviklingsproblemer ved tre-årsalder som ikke er preget av dette når de er 38. Einsteins mor var som kjent bekymret over sønnens sene utvikling.

Skal forskning være relevant for tiltak krever det et nært forhold mellom forskning og utviklingsarbeid

Intervensjoner for å stimulere barns hjerne-helse krever ikke at vi identifiserer individuelle barns mulige utvikling, det som krevers er universelle tiltak som retter seg mot alle, men som er utformet slik at de sikrer utviklingen til barn i risikosonen.

Slike intervensjoner kan i denne sammenhengen skje for eksempel via tiltak i barnehagen. Ut fra annen forsknings- og utviklingsarbeid vet vi mye om hvordan slik universelle tiltak skal utformes. «Childhood forecasting of a small segment of the population with large economic burden» identifiserer dermed også et viktig område for utvikling av universelle intervensjoner: Hvordan vi kan forbedre «barns hjerne-helse».

Poenget er her ikke å diskutere hvordan dette kan gjøres eller hvor virkningsfullt det kan være, men å vise at forskning kan peke direkte mot tiltak.

Dette krever at man søker resultater som er relevante i forhold til tiltak, ikke bare generelle sammenhenger, og understreker behovet for et nært forhold mellom forskning og utviklingsarbeid.

Artikkelen er fritt tilgjengelig, se: https://www.nature.com/articles/s41562-016-0005

  • Fotnoter

    At age 3 years, each child in the cohort participated in a 45-minute examination that included assessments of neurological soft signs, intelligence, receptive language, and motor skills, and afterwards the examiners (having no prior knowledge of the child) rated each child’s behaviour. Using this information, we created a summary factor score via confirmatory factor analysis which we termed brain health, a global index of the child’s early neurocognitive status.

  • Ivar Frønes

    Ivar Frønes

    Seniorforsker ved NUBU