Forskningens formål – å bidra til forandring for mennesker

Kvaliteten på forskning og praksis hviler på broen mellom dem; Harald Janson er blant de få som har profesjonell erfaring fra begge sider av denne broen.

Hvordan har det seg Harald at du ble både forsker og kliniker? Det er jo ikke mange av dere?

Mine foreldre var universitetsfolk, men jeg ønsket ikke en universitetskarriere. Jeg tenkte en tid på å bli lærer i fransk, men endte etterhvert opp med å gå for ungdomsdrømmen, å bli psykolog. Jeg tenkte at det ville være spennende å jobbe nært mennesker, og å skjønne mere av hvordan mennesker fungerte «under panseret». Jeg kjente også noen psykologer som var flotte mennesker og hadde gjort inntrykk på meg. Det var også bøker jeg leste mens jeg studerte fransk som fikk meg å tenke at det å være terapeut måtte være en spesiell og spennende jobb.

Noen bok som særlig var med på å skape din framtid? 

Marie Cardinals Les mots pour le dire (1976, norsk oversettelse Gjennom ordene, 1979) gjorde et enormt inntrykk ved å tegne et bilde av hvordan noen kan finne seg selv gjennom psykoanalyse. Jeg har et annet perspektiv på boken nå, men den ga en inngang til forståelse av psykoterapi som radikal forandring og som kilde til forståelse.

Men til tross for Marie Cardinal – du ble først forsker?

Da jeg nærmet meg avslutningen av psykologistudiet ble jeg spurt om jeg ikke kunne tenke meg å skrive den obligatoriske hovedoppgaven på betalt arbeidstid som en del av et forskningsprosjekt, og når jeg nå var i prosjektet virket det nyttig å likeså godt ta en doktorgrad og lære meg forskningens håndverk. I forskningsprosjektet så jeg på personlighetstester i en normalgruppe som hadde blitt fulgt fra fødselen til 36 år, og jeg ble opptatt av hvordan en kan identifisere, måle og forstå personlighet og personlighetsutvikling.

Å kunne si noe om personlighet og utvikling ut fra hvordan noen f.eks. har tegnet et menneske eller sagt hva noen blekkflekker ligner på fascinerte meg. «Performance-based» psykologiske metoder (som er den aktuelle samlebetegnelsen for det en før kalte projektive test) er diagnostiske redskap som gir hypoteser om og perspektiver på personlighet og fungering på en annen måte enn selvrapport, og som kan evalueres både kvantitativt og kvalitativt.

Du er faktisk et av de få menneskene jeg kjenner som har et aktivt forhold til Rorschach. Når jeg tok psykologi grunnfag en gang for lenge siden var Rorschach-testen en del av basiskunnskapen, slik er det åpenbart ikke lenger.

Jo da, vi er en del som jobber med «performance-based» psykologisk testing, og det er aktive fora for det, for eksempel Den norske Rorschach-forening¹ og Föreningen för personlighetsbedömning². Rorschach-testen fyller 100 år i år, det har gjennom historien vært et av verdens mest brukte diagnostiske instrument, og har i nylige metastudier vist seg å stå seg svært godt i sammenligning med andre metoder for bestemte formål. Jeg har vært mye opptatt av testers pålitelighet og gyldighet i alminnelighet, ikke bare Rorschach. Psykometriske spørsmål gjelder for eksempel i hvor stor grad to testtolkere kan komme fram til samme vurdering, og hvordan en kan ha holdepunkter for at en måler det en tror at en måler. Det er grunnleggende spørsmål både i forskning og for klinisk testing og utredning.

En ting jeg har med meg fra klinisk praksis tror jeg er ett perspektiv på hva som virkelig spiller rolle i enkeltmenneskers liv – hva er viktig i et menneskeliv, og hvordan?

Så dine forskningsinteresser hadde klare koblinger opp mot det kliniske. Var det noe som bidro til at du også ble kliniker etter flere år som forsker?

Når jeg nærmet meg 50 år minnet jeg meg selv på at det var jo ikke forsker jeg hadde tenkt å bli, men klinisk psykolog som skulle jobbe direkte med mennesker. Det at jeg hadde opparbeidet meg kompetanse i klinisk testing i som forsker, og etter hvert også psykoterapikompetanse, hadde holdt liv i min kliniske interesse og gjorde at jeg hadde mulighet for å åpne praksis som klinisk psykolog.

Din erfaring som forsker, med å gjøre forskning, hvilken betydning hadde det for din kliniske praksis? Hva brakte du med deg fra forskningen?

Først og fremst så brakte jeg med meg systematikk. Nå skal vi ikke se bort fra at jeg er en person som har en glede ved systematikk, men systematikk er uansett noe som forskningen krever og lærer sine utøvere. Systematikk og validitet er også grunnleggende i terapeutisk virksomhet; det gir retning og trygghet. En annen ting jeg tror jeg fikk med meg er en forståelse av tilfeldighetens rolle i hvordan hendelser og liv utfolder seg. I hverdagslig språk tenker vi gjerne på tilfeldigheter som noe som skjer uten en grunn, uten noen bestemt årsak.

Men selvfølgelig er det årsaker til alt, og i forskning er tilfeldighet bare alt det som vi ikke kan uttale oss om ut fra den årsaksmodellen vi studerer. Å ha en slik forståelsesmodell kan hjelpe en å være ydmyk innfor at det en observerer i klinisk praksis – for eksempel endring i symptomer eller tilstand hos en person i løpet av behandlingen – kan ha å gjøre med det en gjerne vil tro, som de terapeutiske intervensjonene, men også kan ha å gjøre med andre forhold, som en kanskje ikke har så god forståelse av.

Du er jo en ganske sjelden fugl Harald, det er tross alt få som har kombinert disse sporene, som har både forskningserfaring og klinisk erfaring.

Ja, men det blir etter hvert flere – en prøver nå å utdanne psykologer med dobbeltkompetanse, dvs. at de følger et løp hvor de både blir psykologspesialister og tar doktorgrad – nettopp fordi at man ser at dette samspillet er betydningsfullt. Ulik erfaring gir ulike perspektiv på utvikling, og dermed rikere forståelse. Jeg har syntes at det har vært en fruktbar spenning mellom disse to sporene i mitt liv. Når jeg etter noen år med nesten bare klinikk vendte tilbake til forskningen, var det nok med et noe endret perspektiv.

Hvordan innvirker din kliniske erfaring på forskningen? Du sa en gang at den ga forskningen mening og retning – kan du utdype det?

En ting jeg har med meg fra klinisk praksis tror jeg er ett perspektiv på hva som virkelig spiller rolle i enkeltmenneskers liv – hva er viktig i et menneskeliv, og hvordan? Hva skal for eksempel til for at noen som ikke har vært i stand til å arbeide eller glede seg over det som finnes i sine nære omgivelser kan ta i bruk sine ressurser og glede seg over livet igjen?

Forskere prioriterer gjerne å få publisert i de beste vitenskapelige tidsskrifter, men den viktige endelige oppgaven er å bidra til at noen kan få bedre liv og kunne utfolde seg friere. Hvordan kan våre funn hjelpe barn som likner de vi ser i våre data til å utvikle seg – utfolde seg og realisere sitt potensiale? Forskningens formål er ikke bare å fortolke og skape forståelse, men å bidra til forandring.

Vi skal bidra til at noen får et bedre liv. Jeg tror at mine erfaringer som kliniker hjelper meg til å huske det.