Artikkel

På Harestua barne- og ungdomsskole har rektor Arild Sandvik arbeidet for livsmestring i skolen lenge før det ble et eget fag. Han bare tenker ikke på det som livsmestring.

«Dette gjør jeg for Norge!»

Da Harestua skole begynte med den skoleomfattende tiltaksmodellen PALS hadde rektoren mottoet sitt klart for seg.

Arild Sandvik har vært rektor på Harestua barne- og ungdomsskole siden oppstarten med PALS i 2003. Han er en av ildsjelene som har brent for inkludering og livsmestring i skolen hele sin karriere som rektor. Sandvik blir beskrevet som en utrolig engasjert person, rektor og skoleleder. 

Sandvik har sammen med sine ansatte i både barne- og ungdomstrinnet bidratt sterkt til utviklingen av innholdet i den skoleomfattende tiltaksmodellen PALS for å fremme god læring og utvikling på flere plan. Basert på skolens behov for en positiv endring av læringsmiljøet tok han i sin tid (2002) som ganske ny rektor initiativ til å få samarbeide med NUBU (den gang kalt Atferdssenteret) om et skoleutviklingsprosjekt.

Om PALS


  • PALS er en norsk tilpasning av de skoleomfattende modellene for SW_PBIS (School-Wide Positive Behavioral Intervention and Support) som blant annet er utviklet ved Universitetet i Oregon. NUBU har videreutviklet og tilpasset modellen for norske forhold.
  • PALS-modellen er basert på forskning og kunnskap om hvilke tiltak som er virksomme for å fremme et trygt læringsmiljø og sosial og skolefaglig kompetanse hos elevene.
  • Modellen har også som målsetting å øke de ansattes kompetanse gjennom å utvikle skolen som en lærende organisasjon.
  • De ansatte får grunnleggende opplæring i universelle forebyggende tiltak som kommer alle elevene til gode. I tillegg får de opplæring i individuelle tiltak for de elevene som trenger ekstra sosial eller skolefaglig opplæring og støtte.

Erfaring gjennom 20 år som rektor og 19 år med PALS

Han var lett å be da NUBU startet utprøving av modellen i 2003 sammen med tre andre skoler. I tillegg til å bidra sammen med ansatte, foreldre og elever til å fremme modellen internt på skolen har han også ved flere anledninger bidratt sammen med ansatte på skolen til å formidle arbeidet sitt på konferanser opp gjennom årene.

Som skoleleder har han også bidratt mye til å inspirere på ledelsesnivå med tanke på implementeringsarbeidet. Harestua har deltatt og levert til forskningen om PALS og utvikling av kartleggingsinstrumenter til bruk i skolen. 

Når Sandvik nå har vært rektor på Harestua i 20 år og arbeidet med PALS i 19 år så ønsker vi å høre hvilke erfaringer han har med hva som skal til for at elever trives på skolen, opplever mestring – og hva som fører til det motsatte, som tap av motivasjon.

Motivasjon og læringsglede ute i det fri

Manglende motivasjon og en negativ utvikling hos barn og unges psykiske helse har bekymret mange i lang tid1. Flere elever føler seg ensomme, flere mistrives på skolen og motivasjonen synker fra midten av barneskolen.

Kartleggingsprøver av lese- og regneferdigheter er ofte det som brukes for å si noe om hvor bra en skole er, men Sandvik ønsker seg en skole som legger opp til mer læring på ulike arenaer – en mer naturlig og menneskelig måte å lære på.

– Ofte kan jeg se tidlig i skoleløpet hvis det er en elev som vil kunne streve litt. Det er mye bedre at han eller hun får leve ut villskapen i skogen enn å miste motivasjonen til skolen fordi han eller hun bruker opp alle energien på å klare og sitte stille ved pulten.

Harestua barne- og ungdomsskole bruker derfor uteskole som en måte å forebygge synkende motivasjon.

– Her kan de starte dagen oppe i gapahuken ved bålet. Om de sitter eller ligger bruker vi ikke så mye tid på, det viktigste er at de får en god start på dagen.

Sandvik forteller at de ikke skal ha uteskole hver dag, men 1.- 3. trinn kan ha flere dager i uken. Da trekker lærerne inn lesing, regning og naturfag ute i det fri.

– Vi har fortsatt kartleggingsprøver, men ferdighetene til elevene er ikke blitt noe dårligere av at vi har uteskole, sier rektoren.

Men også ungdomsskolen skal ha uteskole.

– Grunntanken vår når det gjelder ungdomsskolen er at det viktigste er å møte hver dag. Når elever ikke dukker opp er det grunn til stor bekymring for det kan være veldig vanskelig å få dem tilbake, men så lenge de møter opp på skolen så er de en del av samfunnet. De er en del av et fellesskap.

Livsmestring på timeplanen

Ikke alle bruker uteskole, men at noe må gjøres for at ikke flere og flere elever skal falle av lasset på skolen er blitt tydelig. Folkehelse og livsmestring ble en del av læreplanen i 2020. Utdanningsdirektoratet skriver på sine sider2 at det skal være et «være et tverrfaglig tema som skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. (…) Temaet skal bidra til at elevene lærer å håndtere medgang og motgang, og personlige og praktiske utfordringer på en best mulig måte.»

Sandvik har vært sterkt engasjert i inkludering og mestring i skolen lenge før folkehelse og livsmestring kom inn på læreplanen. Men han har en annen måte å se det på.

–  Jeg har aldri tenkt på måten vi arbeider med elever på som livsmestring, men mer som sosialisering. Vi er alle forskjellige, forskjellig personlighet, temperament, legning også videre, men vi skal fortsatt kunne samhandle med hverandre likevel

På Harestua har de brukt  livsmestringsprogrammer som ROBUST3 og Link til livet4. Grunnen til at Sandvik opplever de som gode å bruke er at de systematisk går gjennom temaer som det er fint å snakke om i klasserommet. Men han ser at det ikke er ensbetydende med at elevene følger det opp i praksis.

– Vi får mange fine samtaler og elevene svarer så riktig på alt som blir tatt opp, men overføringsverdien til situasjoner i friminuttet henger ikke alltid med. Men dette er jo et langsiktig arbeid.

De voksnes ansvar

Økt fokus på psykisk helse hos barn og unge og hva som skal til for å forebygge psykiske helseplager høres i utgangspunktet bra ut. Men det nye faget skapte stor debatt da det ble lansert.

Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen og professor Willy Tore Mørch hevder at livsmestring på skolen bare blir enda et krav5, enda en ting, barn nå er forventet å mestre. De som mestre det meste vil sikkert mestre dette også, mens for andre som sliter vil dette kunne bli et nytt nederlag.

Kritikerne påpeker også at livsmestring i skolen skyver ansvaret over på elever og kan bidra til å dekke over dårlige livsbetingelser som barn vokser opp med. 

For Sandvik er det klinkende klart at hvordan elever har det på skolen er de voksnes ansvar.

–  Det er vi som har ansvaret for at det skal være en god relasjon mellom lærer og elev, det er ikke elevenes jobb. Noe av det viktigste med at vi har PALS er den respekten vi viser elevene, det har satt seg i ryggraden vår. Det er også veldig viktig å være nysgjerrig på elevene og ha et intenst ønske om at elevene skal lykkes.

Han ser også tydelig hvordan hjemmeforhold kan påvirke elever.

–  Jeg har ikke sans for karakter i orden og oppførsel. Noen strever utrolig mye i livet og kan ha veldig vanskelige hjemmeforhold. Da hjelper det ikke å få en anmerkning. Jeg har tro på elevmedvirkning, at vi skal lytte til elever, ta dem på alvor og finne løsninger sammen.

Sandvik forteller at han hatt noen foreldre som er litt skeptiske og som mener at «nå må dere sette ned foten».

–  Men måten vi arbeider med å håndtere hendelser har noe for seg. Hærverk av skolen har blitt redusert, og forholdet mellom lærer og elev, den gode relasjonen; det er den store styrken.

Fortsatt entusiasme for PALS

Med korona som en fortsatt del av hverdagen så må intervjuet foregå via Teams, men selv gjennom PC-skjermen skinner entusiasmen og engasjementet igjennom. Sandvik sier han ikke liker å snakke om seg selv, men han snakker gjerne varmt om Harestua skole og om PALS.

Det er vi som har ansvaret for at det skal være en god relasjon mellom lærer og elev, det er ikke elevenes jobb.

Sandvik tror at den store oppslutningen om PALS ved Harestua handler om elevsynet som PALS representerer og erfaringene med hvor godt det virker å bruke verktøyene.

–  Jeg tror menneskesynet og måten vi øver på å kommunisere med elevene er det som de ansatte ved skolen ikke vil gå bort fra. Vi har hatt elever som har begynt på videregående og som skulle ønske at de hadde PALS der også. Det sier noe om at det er noe som mangler. De blitt møtt av bare fagpersoner, ikke medmennesker.

En annen lærer Sandvik kjenner brukte begrepet «det elegante språket». Hun påpekte at det viktigste redskapet til lærere er måten de snakker til elever på.

–  Vi må ha et ivaretakende språk.

En samfunnsendring

Selv om Sandvik ikke er i tvil at PALS gir en bevissthet rundt hvordan lærere forholder seg til elever og verktøy de trenger i hverdagen, så ser han at det har vært en endring i samfunnet.

–  Da vi begynte med dette var dette veldig nytt, men vi ser nå at også ved skoler som ikke har PALS så er det mye av det vi gjør som de også gjør, og som nok er en følge av mer åpenhet i samfunnet generelt.

Etter å ha jobbet i skolen i snart 30 år så ser han også mer og mer på skolen som den viktigste sosialiseringsarena.

–  Det skal være rom for alle elever, uansett. Når det skjer noe som ikke er bra så må vi jobbe sammen for å forstå det, lære noe av det, og hvordan vi skal håndtere det.

Relasjonsbyggingen mellom lærer og elev har også lært Sandvik å håndtere egne vanskelige situasjoner og følelser på en bedre måte.

–  Jeg hadde en gutt på ungdomsskolen som hadde gjort noe utrolig dumt, så dumt at jeg var helt rasende. Da sa jeg til ham at nå må jeg ha en time-out for jeg er så sinna, så nå går du ut og kommer tilbake om 15 minutter. Et kvarter senere banket gutten på og spurte «Arild, er du rolig nå?» Etter det hadde vi en god samtale om det han hadde gjort, og det var fordi jeg hadde tatt meg tid til å regulere min egne følelser. Som vi sier på PALS-språket.

Sandvik opplever at PALS ikke bare er en metode, men en måte å drive skole som gir gevinst både for lærere og elever. I et intervju i 2010 kalte han PALS for «sunn fornuft satt i et system».  

–  Da jeg begynte som rektor var jeg helt ny, kanskje litt naiv og hadde ikke så mye erfaring. PALS ble den drahjelpen og systemet jeg trengte.  

Nå er han ikke så naiv lenger og han har mye erfaring, 20 år er gått. Men behovet for drahjelpen fra PALS, «den sunne fornuften satt i system», det behovet står fortsatt.

  • Kristin Horn Talgø

    Kristin Horn Talgø

    Kommunikasjons- og administrasjonsrådgiver ved NUBU