Intervju

I et tidligere nummer av KONTEKSTonline fortalte Per Tronsmo om første semester med Guttas Campus. Tre år senere har det blitt flere campus, og det er høstet omfattende erfaring med samspill, gutter, vennskap og faglig utvikling. Vi har intervjuet Omar Mekki, daglig leder for Guttas Campus.

En nestor i norsk pedagogikk, Terje Ogden, har sagt at Guttas campus representerer noe som mange har fantasert om å gjøre, men ikke gjort. Dere gjør det! To ukers intensiv læringscampus for gutter på randen av klasserommet. Kan du kort si noe om hvordan dere startet opp dette? 

 - Det begynte jo med at psykologen, byråkraten og pedagogen møttes; Magne Raundalen, Per Tronsmo og jeg kom sammen, og vi har kjent hverandre lenge. Vi var alle opptatt av de som faller utenfor, hvor guttene er overrepresentert, og av nye veier i forhold til denne utfordringen. Jeg kom i kontakt med Drengeakademiet i Danmark gjennom mitt arbeid med den nasjonale rektorutdannelsen. Drengeakademiet hadde i fem år utviklet et konsept som ga gode, målbare resultater for gutter, og deres modell tok vi med oss til Eivindastrupstiftelsen i Oslo. Daglig leder i stiftelsen, Svenning Torp, tente på idéen, og la den fram for styret i sitt, og styret, ledet av Eivind Astrup selv, syntes dette var en så god ide at vi fikk finansiering til oppstart av prosjektet.I neste runde knyttet vi til oss en meget erfaren ungdoms- og miljøarbeider, Marco Elsafadi, som bidro sterkt til utvikling av den norske modellen, og i samarbeid med Try reklamebyrå etablerte vi navnet Guttas Campus [i].

 

Mange av oss har opplevd skolen som et sted hvor faglærer har stor grad av frihet med utforming av liv og læring i klasserommet, men du beskriver ledelse som grunnleggende?  

- Det er jo en diskusjon i Norge om lærerens autonomi og metodefrihet. Vi har i utgangspunktet et privilegium i Guttas Campus; vi kan håndplukke folkene og stille en forventning om at de er lojale til det konseptet vi jobber etter. På Guttas Campus er det streng regi i forhold til struktur og innhold. Timene starter og slutter på samme måte, dagene skal være forutsigbare, en forutsigbarhet som gir trygghet. I oppstarten legger vi særlig vekt på tydelighet, når både ansatte og elever introduseres til det felles systemet. Vi har en stor grad av individualisering i støtte og undervisning, men rammene er felles; når skuta går så går den, for å si det slik. Alle vet hva som forventes av både lærere, veiledere, miljøarbeidere og andre. Reglene er enkle og tydelige. Nettopp fordi vi legger så stor vekt på individualisering og tilpasning til elevenes nivå, forståelse og interesser, er disse grunnleggende felles rammene, reglene og driftsprinsippene nødvendige. Dette er et regelverk som gjennomsyrer virksomheten fra og fra topp til bunn. Gutta slutter unisont opp om dette tydelige regelverket, som rammer inn en dag som begynner 8:30 og slutter 23:30.

Det dreier seg om utvikling av vilje og evne til å mestre, og utvikling av kompetanse til å håndtere livets situasjoner.

Vi har også en serie tydelige samspillsregler for forholdet mellom de voksne, dette er et viktig premiss-dokument. Dette inkluderer prinsipper; som for eksempel å ta opp ting direkte med den det gjelder - spre godt humør- ta ansvar for egne handlinger og følelser. Her finnes en gruppe gylne regler som det forventes at man lojalt følger. Disse reglene står i personalhåndboken og er slått opp personalrommet.Samspillsreglene og de grunnleggende organisatoriske prinsippene forteller hva vi forventer av hverandre. Uoverensstemmelser tas raskt opp med den det gjelder. Tenk form, tid og sted. 

Samspillsregler for voksengruppen


Samspillsreglene ble utarbeidet av staben i 2019 og skal diskuteres i personalgruppen ved oppstart av nytt kull. Plakat med reglene henges opp på stabsrommet. 

  • Vi skal ha det gøy 
  • Vi har lov til å gå på trynet 
  • Vi spiller på hverandres styrker 
  • Vi gir hverandre positive tilbakemeldinger 
  • Vi tar ansvar for egne reaksjoner 
  • Vi snakker med og ikke om hverandre 
  • Alle bidrar til trivsel i teamet 

Karakterbygging er grunnleggende hos dere, for mange er vel ideen om å trene utvikling av bestemte karaktertrekk litt fremmed? Dette er jo ikke akkurat et pedagogisk eller ideologisk perspektiv som er utbredt- samtidig som karakter-byggingen dreier om det svært populære perspektiv å gripe «hele mennesket»?

- Det dreier seg om utvikling av vilje og evne til å mestre, utvikling av kompetanse til å håndtere livets situasjoner, inkludert fagutvikling. Karakterbygging er litt av fundamentet for virksomheten vår. Vi jobber med sju karakterstyrker: Selvkontroll, Engasjement, Viljestyrke, Sosial kompetanse, Takknemlighet, Nysgjerrighet og Optimisme. Først presenterer vi dagens karakterstyrke og «bretter ut» hva den kan bety. For eksempel: Sosial kompetanse = å bry seg om andre, å være god til å samarbeide, å ta ansvar for seg selv og fellesskapet, å spre godt humør og god energi. Deretter får guttene tilbakemeldinger i forhold til disse styrkene og deres lagledere diskuterer med dem hva som er viktigst for dem og hvordan de kan utvikle seg videre. Karakterstyrke er ikke noe man «har», det er noe man lærer og som alle kan trene på. Karakterstyrkene gjennomsyrer dagens oppgaver; hvordan skal du f.eks. bruke din optimisme og viljestyrke i regning eller skriving?

 

De fleste i vår kultur tenker vel på karakterstyrke på samme måte som vi ofte forstår talent - det er på et vis noe du «har», ikke noe du utvikler?

- På Guttas Campus understrekes det at karakterstyrke utvikles og trenes opp; også optimisme; elevene diskuterer hva optimisme er og hvordan man kan trene på å være optimistisk. Du kan snakke deg sjøl opp – og du kan snakke deg sjøl ned – da gjelder det å være bevisst på det første. Som en av guttene fortalte; nå sier jeg til meg selv at det går bra – og da går det ofte bra. Optimisme er ikke minst viktig for å kunne gi seg i kast med nye ting. Svært mange av elevene sier at de kom her for fagene, men opplever at det er utvikling av karakterstyrke som gjør at de utvikler seg i fagene. Det er utvikling av karakterstyrke som gjør at jeg holder ut når matte blir for vrient. Vi har detaljerte manualer på de ulike områdene; fra å snakke om hva er nå egentlig takknemlighet eller nysgjerrighet, til å rollespille eller trene på å utvikle slike karakterstyrker. Trening på karakterstyrke forteller også at vi opptatt av hele mennesket, av hvordan du lærer og utvikler deg. Dynamikken her; utvikling av karakterstyrke, av vennskap, av miljøet og av fag, driver elevenes utvikling på Guttas Campus. Opptrening av karakterstyrke gir evner som strekker seg langt utover campus; inn i fritida så vel som inn i framtida. 

Du kan snakke deg sjøl opp – og du kan snakke deg sjøl ned – da gjelder det å være bevisst på det første.

Det er noen skoler som prøver ut karakterstyrke-programmene våre nå. Jeg har vært rektor i så mange år at jeg vet at det ikke går an å bare ta et program fra en sammenheng og plassere det i en annen; ting må omarbeides til den konteksten det skal anvendes i. Skolene har fra oss fått detaljerte manualer som de tilpasser til sin kontekst. De gir utrykk for at det er veldig bra å ha en oppskrift og ta utgangspunkt i. Det skal bli enormt interessant å se hvordan slik utvikling av karakterstyrke kan fremmes i en vanlig norsk skole, som representerer en helt annen pedagogisk situasjonen enn den vi har her på Guttas Campus. At ikke bare selvkontroll, men også viljestyrke og nysgjerrighet er noe som trenes opp, er også et nytt perspektiv for de fleste elever.  

 

Elevene forteller at noe av det flotte med Guttas Campus er vennskap.  Hvordan opplever du at sammenhengen er mellom å utvikle vennskap, karakterstyrke og utvikling i fagene?

- Vi starter tiden på Campus med fokus på sosial kompetanse som vi overfor guttene kaller «best sammen». Alle guttene er delt inn i tre lag á 12- 15 gutter. Disse lagene, møtes hver morgen og kveld for å diskutere hvordan har vi det sammen. Dette bygger ikke bare vennskap og sosial kompetanse, det er også grunnleggende for å utvikle miljøet. Dette betyr også enormt mye for den faglige utvikling. Både relasjonsbygging i seg selv, og det at de opplever at andre har de samme utfordringene som de selv. Det blir på en måte en felles kamp å kjempe. Det er en viktig del av miljøet at elevene heier på hverandre, de støtter hverandre og løfter hverandre. Det skapes et miljø som også er et intenst læring-fellesskap.  I dette fellesskapet kan du følge din egen utvikling dag for dag, og du kan se de andres utvikling. Du kan se at det går framover med andre og med deg sjøl. Det faglige engasjementet styrkes ved at man ser tydelige framskritt.

 

Alle kan se egen utvikling så vel som andres. Og man kan bli dagens mann?                                   

- "Dagens mann" satt langt inne og vi hadde mange overveielser før vi valgte å introdusere dette, som de for øvrig også bruker i Danmark. Sosialdemokraten i meg sleit litt med å skulle fremheve en person på denne måten. Men det har vært en kjempesuksess og vi opplever klart at både miljø og enkeltpersoner tjener på dette dagens mann- konseptet, med diplomene og det hele. Selv om det som sagt satt langt inne i min sosialdemokratiske sjel. Applausen for dagens mann er stor, og vi ser gode blikk i forsamlingen, selv om noen sikkert blir skuffet over at det ikke ble dem akkurat da. De aller fleste blir jo heller ikke dagens mann i løpet av den perioden de er her.

 

Mentor-virksomheten var ment å være én til én. Men opplegget ble ikke slik, hvorfor det?

- En svært viktig del av konseptet er at guttene følges opp i en mentorordning gjennom hele 10 klasse og ½ år inn i videregående skole. Vi var i utgangspunktet veldig gira på en -til- en mentorering, altså at hver elev får en mentor som følger han videre. Vi brukte mye tid og krefter på å rekruttere, intervjuet og utvikle gode mentorer. Det vi så når mentorvirksomheten startet opp var at det gikk bra med de fleste i starten, men så bare datt interessen ganske fort hos de fleste av guttene. Mange gutter ringte til oss og spurte om de måtte ha en mentor, og vi fikk en klar idé om at det var mange som syntes det fungerte dårlig, men var redd for å skuffe oss.  Kort sagt så funket det ikke godt nok for veldig mange, for ca. 20 % funka det rimelig greit og for 10 % funka det veldig godt. Det tok litt tid før vi skjønte at dette ikke fungerte for de fleste av denne type gutter. Husk at mange av disse gutta er veldig relasjonsskeptiske, og noen av dem er kritiske i møte med nye voksne. Samtidig er et slikt mentorforhold avhengig at dette skal «matsche» relasjonsmessig for at det skal funke.  Dette er et helt i annet prosjekt enn f. eks. leksehjelp for faglig svake elever. Etter to år innså vi at vi måtte legge om mentorordningen. 

- Nå har vi et annet opplegg; nå møtes guttene lagvis hver 14 dag, og det er våre egne ansatte fra camp som driver mentorsentrene. Guttene har allerede gjennom to uker på camp fått en god relasjon til disse voksne, og nesten alle dukker opp på mentorsentrene hver eneste gang.  Guttene etablerte nye vennskap på camp på tvers av skoler, og gleder seg også til å se sine nye kamerater, eller brødre som mange kaller hverandre, men jevne mellomrom. Mentorsentrene er blitt en sosial begivenhet alle ser frem til. De voksne får vite hvordan det går og kan dytte dem litt i riktig retning hvis det trengs. Og så kan man jo nettopp repetere utviklingen av karakterstyrkene; og hvordan går det nå med viljestyrken folkens? Er det kanskje tid for å trene litt på optimismen? På nysgjerrigheten? Hva er det viktig å trene på til neste samling? Her bruker vi jo da guttas forhold til hverandre; vennskapet og at de støtter hverandre, alt dette kommer nå inn i mentor-virksomheten. Det gir en helt annen effekt. Nå trekker de hverandre videre sammen, gruppa bygger på fellesskapet og styrken de utviklet i perioden de var sammen på campus. Hvis noen de ber om leksehjelp, eller støtte før eksamen, så får de det. Med basis i denne gruppa kan vi utvikle individuell veiledning. Det fungerte ikke godt nok å plassere en gutt og en ukjent mentor sammen, de utviklet oftest ikke en nødvendig tett relasjon. Når er det laget, vennskapet og deres felles historie som gjør at alle er der. Mentorene observerer jo gruppa, og de kan hjelpe med særlig støtte og oppfølging til de som måtte slite. En del får også støtte og oppfølging mellom mentorsentersamlingene.

 

Det grunnleggende er fellesskapet. Når dere starter opp med en ny gruppe, hvordan gjør dere det? Hvordan får man alle inn i prosjektet?

- Vi jobber mye de første dagene med hvordan vi vil ha det på camp. De første tre dagene er alle de voksne med på alle aktiviteter, for at gutter og voksne skal bli ordentlig kjent. Det er en slags styrt inngang nettopp for å bygge fellesskapet som vi så skal videreutvikle. I mange sammenhenger samler vi hele flokken. De første dagene er dette særlig intensivt, alle blir kjent med alle. Dette er de sosiale rammene som sikrer muligheter for senere individuell tilpasning.

 

Det som slår meg når jeg ser det hele utenfra er nettopp det fantastiske samspillet mellom rammer, miljø og individuell utvikling. For eksempel begynner mange som ikke har lest før å lese bøker?

- Mange opplever at også andre sliter litt med leseferdigheter, alle får innledningsvis et lesetilbud som er tilpasset deres nivå og interesser. Vi kartlegger også interesser før start slik at vi kan bidra med lesestoff som treffer. Det er stille lesing en halv time hvor alle leser, men man kan lese mer videre om man vil, f. eks. en periode på senga om kvelden om man blir grepet av en bok (de har jo ikke mobiltelefonene sine mer enn en time for dagen). Vi bruker også et meget godt leseprogram som heter Frontread der de får øve både leseforståelse og lesehastighet. Her får de løpende tilbakemelding på egen framgang. Igjen er det helheten og forutsigbarheten; nå er det lesing og alle leser, med utgangspunkt i ulike kompetansenivå og interesser. Det er nettopp dette som er kjernen i pedagogikken; det er felles lesetid, alle er med. Du blir interessert i å lese fordi du får en bok som matcher dine interesser og ditt nivå- i en time der alle leser. Hvis du synes det er tungt å lese, så kan vi begynne med at den voksne (eller en kamerat) leser høyt for deg. Så leser vi kanskje en side hver. Nettopp våre felles forutsigbare rammer danner et fruktbart utgangspunkt for individuell utvikling og tilpassing. Når alle vet hva de skal i gang med, gir det mye større rom for individualisering. En typisk regnetime kan begynne med 5-10 minutter instruksjon, og så jobber guttene videre i individuelt tempo og med individuelle oppgaver. Det er generelt lite kateterundervisning. De fleste av oss har kortere konsentrasjons-span enn vi tror, gutta på campus har ikke trenet evne til å sitte lenge stille å lytte.

 

Ligger kjernen til utvikling av fag og karakterstyrke nettopp her – i individuelt tilpasset utvikling innenfor faste tydelig og sterke sosiale rammer? Det kollektive legger grunnlaget for individuell utvikling?

- Det fundamentale på Guttas Campus er fellesskapet, læringsmiljøet. Det er jo en god del skoler som også har dette i fokus og som legger vekt på tiltak som skal skape fellesskap i klassen og på skolen. Vi må ta med at vi har veldig god bemanning, på 12 til 16 gutter er det tre voksne. Dette gjør det mulig med sterk innsats over lange dager. Men det er vekten på fellesskap, forutsigbarhet og sosiale relasjoner som åpner for individuell tilpasning og individuell utvikling.  Mange tror det er en motsetning mellom felleskap og individuell utvikling. Det er det ikke- individuell tilpasning og personlig utvikling forutsetter felleskap og trygge rammer.

 

 


[i] For en nærmere beskrivelse av første semester av Guttas Campus – se KONTEKSTonline nr. 3 (Tronsmo 2019).

  • Vis referanser

  • Ivar Frønes

    Ivar Frønes

    Seniorforsker ved NUBU