Den 1. januar 2022 trådte barnevernreformen i kraft. Men hvordan oppfattes og forstås reformen av kommunene selv? Og hva er egentlig reformen? Vi har snakket med Ivar Bøe, barnevernleder i Oppdal og Rennebu, om hvordan reformen virker i en liten til middels stor barneverntjeneste, plassert der Dovre deler landet i to.
Bøe presiserer at hans fremstilling baserer seg på hvordan ting så ut på det tidspunktet denne samtalen foregikk, i november 2021.
Det snakkes mye om barnevernreformen, men hva er den egentlig?
Barnevernreformen var ment som et ledd i det å gjøre tjenestene mer robuste, og for å kunne overta flere av de statlige oppgavene innen barnevernet. Den var opprinnelig paret i tid med kommunereformen, og må ses i sammenheng med denne. Tanken med kommunereformen var å få større og mer robuste kommuner på mange tjenesteområder, med mer kommunal styring. Når det gjelder barnevern var det en periode snakk om at kommunene skulle ha et helhetlig ansvar for rekruttering av fosterhjem og også drift av institusjoner. Slik har det ikke blitt: Staten skal fremdeles drifte institusjoner og bistå med rekruttering av fosterhjem.
- Kommunereformen kan omtales som «havari nr. 1». Den ble ikke vellykket, og vi sitter i dag fremdeles med en rekke små kommuner. Ettersom kommunereformen ikke ble vellykket, er det risiko for at det som gjennom barnevernreformen skulle bli sterkere barneverntjenester og et mer likt tilbud uavhengig av geografi, kan ende opp med motsatt resultat.
For Bøe framstår barnevernreformen, slik den fremstår i dag, som ganske "barbert", der det som står igjen som den kanskje største effekten av reformen, er økt økonomisk ansvar og risiko for kommunene.
Økt økonomisk ansvar for kommunene
Den kommunale egenandelen for vanlige fosterhjem foreslås helt å opphøre og egenandelen for forsterkede fosterhjem mer enn dobles. Det samme gjør egenandelen for institusjoner, hvor kostandene for kommunene foreslås å økes fra dagens sats på ca. 76.000 kroner til 170.000 kroner per måned. For familier som mottar hjelp fra foreldre- og barn-sentre er det dermed uklart hva egenandelen vil blir for utredningsopphold, men det er foreslått at kommunene skal dekke de faktiske kostnadene ved behandling.
- Det er et stort dilemma at man i reformen velger både å fjerne egenandelen for forsterkningstiltak i fosterhjem, samtidig som man sterkt øker satsene for institusjonsplasser. Dette gir liten sammenheng ut fra formålet om å hindre institusjonsplasseringer. Det sier seg selv at de barna som tidligere har vært plassert i institusjon krever at man må forsterke fosterhjemmene.
Bøe mener det er en risiko ved finansieringsstrukturen slik den er foreslått i reformen er at man da får betydelig økte kostnader for kommunene knyttet til forsterkningstiltak, og at man får flere brudd i fosterhjemsplasseringer.
Kommunene skal få kompensert økte kostnader i rammeoverføringen fra staten, men da basert på et gjennomsnitt. Dette innebærer at kommuner med et høyere forbruk av fosterhjem og institusjoner i realiteten vil får mindre penger å rutte med. Tidligere har det også vært slik at enkelte kommuner med utfordringer knyttet til barnevern er vurdert som risiko-kommuner av Statsforvalteren, og har kunnet fått mer midler til stillinger i barnevernet. Nå skal disse midlene fordeles jevnt over alle kommuner. Barnevernreformen innebærer derfor at kommunene som har blitt vurdert som risiko- kommuner får mindre, mens de som er vurdert mer robuste får mer.
- Det er egentlig det motsatte av Robin Hood, hvor man tar fra de hvor behovet er stort og gir til de med mindre behov.
Ettersom behovet for fosterhjem og institusjoner svinger over tid, vil man i følge Bøe – særlig i mindre kommuner – kunne oppleve at utgiftene til barnevern øker betydelig enkelte perioder. Man har på denne måten gjennom reformen overført risikoen for økonomisk uforutsigbarhet fra staten til kommunene.
Ny hverdag for barneverntjenesten i Oppdal og Rennebu
Bøe understreker at barnevernreformen må ses i sammenheng med oppvekstreformen i kommunene, hvor intensjonen er at det skal lønne seg å arbeide forebyggende med barn, unge og familier.
- Jeg mener at intensjonen og tanken bak dette er god. Men det er utfordringer knyttet til at man ikke kommer til å se effekten av tidligere innsats på det tidspunktet barnevernreformen og kostnadene til denne trer i kraft. Det er vanskelig å måle effekten av forebygging.
Når det gjelder kommunens oppgaver, er det på fosterhjemssiden at reformen har de største endringene. Kommunene får nå et helhetlig ansvar for godkjenning og oppfølging av fosterhjem. Før reformen har Bufetat vært inne med bistand under det første året etter plassering i fosterhjem, og har også stilt opp med spesialisert hjelp i krevende enkeltsaker. Nå får kommunene alt ansvar for oppfølgingen.
- Tanken er sikkert ikke dum, men utfordringen for Oppdal og Rennebu er at kommunen ikke får en krone mer for å gjøre det. Grunnet den endrede finansieringsstrukturen er realiteten for vår kommune – slik det ser ut nå – at vi får ca. 600.000 kroner mindre til å løse de nye oppgavene som staten pålegger oss, i tillegg til de samme oppgavene vi tidligere hadde. I denne situasjonen må vi altså kjempe for å kunne beholde de stillingene vi allerede har, og er ikke i nærheten av å kunne ansette i nye stillinger for å løse nye oppgaver.
Fordeler og utfordringer med barnevernreformen
Bøe påpeker at barnevernreformen sett i sammenheng med oppvekstreformen har gode tanker og intensjoner. Han mener det kan være fornuftig å samle oppfølgingen av fosterhjem i kommunene, og å forsøke å redusere institusjonsplasseringer. Oppvekstreformen krever også at kommunen skal ha en plan for det forebyggende arbeidet. Dette krever et tettere samarbeid mellom etater, noe som i utgangspunktet positivt. Bøe er enig i at flere av intensjonene med reformen altså er god. Utfordringene slik han ser det, er at det ikke er ressurser eller personell verken fra stat eller kommune som tar høyde for reformen. Han mener at kommunene i liten grad har satt seg i stand – eller blitt satt i stand av staten – til å møte reformen.
- Slik det framstår i dag vil reformen derfor i bare i begrenset grad være gjennomførbar for Oppdal og Rennebu – til dét er de økonomiske rammene for svake.
Bøe forklarer at de endelige rammene heller ikke avklares før midten av desember gjennom revidert statsbudsjett – det vil si bare to uker før reformen trår i kraft. Dette har også gjort det ekstra vanskelig å planlegge.
- Det er helt sikkert kommuner som er rigget bedre enn oss til å møte reformen, men vi er i liten grad rigget for den. Vi er de samme folka som skal gjennomføre den, og løper allerede så fort vi kan.
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
-
Vis referanser
