I utdanningssamfunnet er å ikke mestre skolen et tegn på mulige problemer senere i livsløpet. I 1966 fortalte den berømte rapporten Equality of Educational Opportunity, basert på data fra en mengde skoler i USA, at ulikhetens dynamikk så ut vil å være forankret i ulike ressurser i familie og nabolag[1]:
Taking all these results together, one implication stands out above all: That schools bring little influence to bear on a child’s achievement that is independent of his background and general social context; and that this very lack of an independent effect means that the inequalities imposed on children by their home, neighborhood, and peer environment are carried along to become the inequalities with which they confront adult life at the end of school.
Betydningen av foreldres ressurser har senere blitt understreket i mengder av studier. Men ulikhet i skolemestring blant de som vokser opp har rimelig nok også blitt knyttet til kvaliteter ved skolene i ulike miljø. Barn i velstående områder går på skoler som har mer ressurser til rådighet enn barn som bor i fattige sosiale omgivelser. Selv om forhold utenfor skolen påvirker hvordan barn gjør det på skolen, kan ulikheter mellom skoler ha betydning. Nyere studier i USA som følger barn over tid, finner at barn på gode skole gjør det bedre. Men ulikhet i skolemestring øker ikke gjennom den delen av skoleåret hvor barna er på skolen; det ser ut til å primært være forankret i forhold utenfor skolen. Å bekjempe ulikhet i evne til å mestre skolen krever innsats utenfor skolen, som studier av effekter av aktiviteter etter skoletid illustrerer i USA.
Når barn følges gjennom barndommen er det viktigste funn at ulikhet i utvikling av grunnleggende kompetanser i stor grad er etablert før barn begynner på skolen. Den essensielle perioden i forhold til utviklingen av kompetanse for å mestre skolen, er førskolealder. Som understreket av Nobelprisvinner James Heckman; innsatsen for likhet i muligheter må komme tidlig i barns liv. En rekke studier forteller at barnehage har en positiv effekt for barns utvikling i skolen, og at dette særlig gjelder barn med risiko for ikke å mestre skolen. En grunnleggende strategi for bekjempelse av sosial ulikhet, er derfor utviklingen av gode barnehager.
Barnehagen kan ikke lenger forstås primært som støtte til familiens deltakelse i yrkeslivet. Denne forståelsen vokste fram i det industrisamfunnet vi har forlatt, men er enda med oss. I moderne kompetansesamfunn, hvor frafall i skolesystemet er en indikasjon på mulig framtidig frafall i yrkeslivet, er utdanningssystemets grunnleggende utfordring å få alle med. I et samfunn med høye basiskrav – la oss kalle det et høyterskelsamfunn – ender flere enn vi liker å tro opp som funksjonelle analfabeter.
Skal vi motarbeide manglende skolemestring må vi forandre vår forståelse av hva en barnehage er. Barnehage er ikke familiepolitikk, selv om barnehagen i sin tid ble drevet fram for å lette kvinners yrkesdeltakelse. I høyterskelsamfunnet er barnehagen utdanningssystemenes grunnmur. Barnehagen funksjon er å løfte flest mulig opp på et nivå som forhindrer frafall i det lange utdanningsløpet. Dette betyr ikke at klasserommet skal rykke inn i barnehagen – barnehagen må ha sine egne pedagogiske former for å nå sine mål.
Når vi ser barnehagen som utdanningssystemets fundament, ser vi også det paradokset at deltagelse i dette fundamentet krever skolepenger, og at de få som ikke deltar er de som har størst behov for å være der. Interessant nok er det i Norge bare bedriftenes/næringslivets organisasjon NHO, som har tatt til orde for obligatorisk barnehage fra en viss alder.
Barnehagen er den delen av utdanningssystemene som mest effektiv kan begrense utviklingen av ulikhet i evne til å mestre skolen. Nesten alle norske barn går i barnehage; bygningene er der, de ansatte og barna er der. Det som ikke er der, er en politisk erkjennelse av hva barnehage i høyterskelsamfunnet handler om.
[1] https://www.educationnext.org/what-matters-for-student-achievement/
-
Vis referanser
