Gjennomgangen er en del av Anne Arnesens doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Oslo (UiO). Arnesen har i en årrekke jobbet med barns psykososiale utvikling og språk- og leserutvikling ved NUBU. Denne nye studien er gjennomført sammen med Terje Ogden, NUBU, Monica Melby-Lervåg, UiO, og Johan Braeken, Center for Educational Measurement − CEMO. Forskningsartikkelen ble nylig publisert i Scandinavian Journal of Educational Research.
Studien har gått gjennom 21 ulike kartleggingsverktøy for sosiale ferdigheter og 36 forskjellige verktøy som måler lesing. Alle disse er i bruk i norsk skole. Det er de psykometriske kvalitetene ved kartleggingsverktøyene som jevnt over holder bekymringsfull lav kvalitet. Psykometrien tar for seg hvorvidt påliteligheten til slike prøver er kvalitetssikret godt nok.
For dårlig kvalitetssikring
Når kartleggingsverktøy er tatt i bruk i norsk skole er ikke testenes reliabilitet eller validitet i det hele tatt vurdert, kommer det fram i studien. Reliabilitet ser på hvor mange tilfeldige feil som statistisk sett oppstår, mens validitet tar for seg i hvilken grad testene måler det de er ment å måle.
Det mest brukte kartleggingsverktøyet for å måle elevers leseferdigheter er «Carlsten». Dette er et verktøy uten noen dokumenterte psykometriske kvaliteter. Det samme gjelder det mest brukte kartleggingsverktøyet for å måle elevers sosiale ferdigheter.
Videre fant forskerne at det var ingen sammenheng mellom skolenes bruk av kartleggingsverktøyene og deres bruk av den informasjonen de fikk ut av dem når de valgte intervensjoner for å forbedre enten sosiale eller leseferdigheter.
Bør prioriteres høyt
Forskerne bak studien understreker at dette synligjør svært viktig informasjon rundt bruken av kartleggingsverktøy i den norske skolen. De mener dette er høyst relevant for framtidig utdanningsforskning og utforming av sk
ole politikk.
For det første viser studien at norske barneskoler oftere måler barns leseferdigheter enn sosiale ferdigheter. For det andre, og som forskerne påpeker som særlig bekymringsverdig, at ingen av de mest brukte kartleggingsverktøyene er kvalitetssikret.
Deretter viser studien at det ser ut til at de fleste lærerne velger intervensjoner mer basert på uformelle lærervurderinger, enn på resultater fra kartleggingsverktøyene skolene benytter.
Den generelle lave kvaliteten på kartleggingsverktøyene anser forskerne som svært bekymringsfullt. Hvordan disse svakhetene skal håndteres, bør derfor være høyt prioritert innen utdanningsforskning og utforming av skolepolitikk i årene framover.
